Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Sjur sjøl
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
204 Sjur sjøl
Sjur kom sig ikke til å ta fatt på noe den dagen; han blev bare
gående urolig omkring og se over og kjente at han blev harmere
og harmere.
Og det blev ikke bare med en dag. En kunde nok synes det
var unødvendig for ham å harme sig over dem derover, han hadde
ingenting med dem å gjøre og hadde ikke snakket med dem engang.
Men denne stille ergrelsen seg inn på ham og økte fra tid til tid.
Derover fikk disse kvinnfolkene op gjerdet, fikk krafset op noen
åkerflekker og sådd både korn og poteter før han sjøl var ferdig,
og de gjorde endog noe som visst skulde være have, hvor de satte
kål og persille og slikt tull, som han sjøl aldri brukte.
Han begynte rent ut å kjæle for denne ergrelsen; det var like-
som han måtte passe nøie på, se vel efter, hver evige stund og time
på dagen, om de ikke skulde gjøre noe riktig rent borti natten —
naturligvis var det rent borti natten alt hvad de gjorde — men
det kom nok noe uhørt, som viste vettet og synte frem at disse her
var verre enn kvinnfolk flest — for at de var noen tjon, det var
han da så sikker på. Sjur fikk på den måten aldri tid til å være
borte en halv dag denne sommeren. Han prøvde; men det var som
noe drog ham, han måtte hjem og ergre sig — det var som noe
viktig var forsømt, når han ikke fikk gjort det.
Men ergrelsen må også ha luft.
Om søndagene var Sjur som sedvanlig i bygden og ved kirken.
Folk la merke til at han nu så gjerne vilde snakke; men det var
ikke ganske som før, da han var brysk og byrg og nødig vilde til
og alltid talte om sig sjøl; nei, nu talte han lavere og gjerne på
tomannshånd og rent ut sagt, han talte så nedsettende som mulig
om to enslige kvinnfolk oppi en plass.
Men det hjalp ham ikke, det tok ikke klem, for ingen likesom
trodde. De sa enda, det var greit å skjønne hvorfor han sa slikt;
det var for at ingen skulde fatte mistanke, men det var da greit å
skjønne at han aldri hadde trivdes så godt oppi Kampesveen som
siden han fikk naboer, for nu kunde de ikke få ham ned til bygden
en halv dag!
Sommeren gikk, høsten tok til å melde sig. De hadde fått slått
og fått inn høiet sitt på Kamphaug likeså vel som hos Sjur sjøl; og
Sjur var til slutt blitt så eitrende ergerlig på dem at han måtte
begynne å finne på noe som kunde nå dem og ergre dem; det var
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
