Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Gjører hans stier rette
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
212 Gjører hans stier rette
tilbake — og klokken slo elleve og den slo tolv — han merket
ingenting, bare bladde og bladde. Til slutt var han ved enden
igjen, og fingrene gled uvilkårlig ut på den nakne permen.
Da sanset han sig, idet klokken slo ett tungt slag.
Sannelig var ikke klokken alt ett! Da var det nok på tid å komme
i seng; men han kjente på sig at han fikk ikke sove likevel. Hvad
skulde han gjøre! Han fikk ut og se på været!
Da han kom ut i natten, var det som et slags heftig glede grep
ham. Det var ganske mørkt, ingen stjerner å se, men han kunde
kjenne at det var begynt å sne, riktig lavet ned. Han stakk armen
ned i sneen og kjente. Sannelig var det ikke falt nesten en halv
alen sne alt!
Nu hadde han det. Han vilde gå til kirken, gjøre alt i stand,
skuffe vei, de skulde få det både varmt og vei imorgen!
Nu var det som all hans hu bare hadde dette målet, og at det
hastet. Han skyndte sig inn, samlet sammen kyndlerne, tok både
spade og lime med — han vilde også feie i dag og ilte nedover mot
kirken i det tette mørket.
Han famlet sig frem mot kirkedøren, satte nøkkelen i og åpnet;
låsen gikk så besynderlig villig og lett, og døren knirket slett ikke
på hengslene. Han skyndte sig inn og begynte å tende i ovnene,
først nede ved døren og efterhånden opover; men uroen hadde
ennu ikke sloppet ham. Det var som det hastet så forferdelig. Da
han hadde tendt i den siste der oppe i nærheten av alteret, strøk
det blafrende skinn fra ovnsdøren opover alteret, og han syntes at
apostlene som satt der om nadverdbordet, nikket alvorlig til ham
at han fikk skynde sig.
Han ilte ut, famlet sig frem til kirkegårdsgrinden og begynte å
måke vei. Han så ikke op, bare skuffet og skuffet, og i dag gjorde
han den dobbelt så bred som ellers, anla den så bred som hele
grinden.
Han arbeidet lenge, tenkte bare på det ene at nu gjaldt det å
komme frem så fort som mulig. Da han endelig kom til kirke-
trappen, bøide han av forbi hjørnet, det skulde bli likeså bred vei
til presteinngangen i dag, det skulde ikke bli noen elendig stoppe!
Da han var ferdig med den, kom han tilbake og begynte på kirke-
trappen. Først kastet han all sneen av med spaden, så tok han
limen og feide den ren som et stuegulv.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
