Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Når julebrennevinet deles
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
216 Når julebrennevinet deles
spist. Men det er nu ikke verdt å vente for lenge heller, for det
begynner alt å mørkne.
En times tid efter kunde man så vidt i skumringen se dem komme
ut på veien der langt oppi dalsidene. De var helgeklædde og var
så besynderlig bulne allesteds hvor det var lommer, både på brystet
og bak i frakkeflakene, og det var ikke fritt for at det også hist
og her stakk en lang flaskehals op av bukselommene. Og de gikk
fort og bestemt, som de som har ærend, men betenksomt — de
hadde alle sitt å tenke på.
Der kom Ola Nordlien, som var den største blandt dem, som
skulde ha fire potter og alltid skjenkte to omganger ved delingen.
Men nu tenkte han riktig på hvordan han skulde bære sig ad, når
han kom hjem til kjerringen i kveld; det var å få gitt henne det
kjoletøiet som Erik hadde med, for de hadde ikke snakket mer
enn høist nødvendig sammen, Ola Nordlien og kjerringen, de siste
tre ukers tid, siden han i harme kom til å si at det gromme folket
hun var av ikke dudde til annet enn å sitte på stas. Han måtte se
å få blidket henne igjen, ellers blev det en måtelig jul; og hun
var så grei kjerring at hun fortjente det, bare han kunde komme
sig til å si fra.
Og der kom Besseruden med bjukt i knærne; han tenkte på om
han ikke nu i mange folks påhør kunde få anledning til å gi Ola
Nordlien en snert, fordi han fikk slått ned betalingen for legd-
kallen hans i høst. Ja visst kunde legdkallen hugge ved og rusle
med annet smått også; men hvad kom det Ola ved — han skulde nu
alltid spare han, sånn i dette kommunale — når det ikke gjaldt
ham selv da.
Der kom Simen snekker, som bare for et syns skyld skulde ha
en halvpott; for han skulde i hemmelighet ha fra apoteket en tint
med «dobbelt aromatisk bittert» og en med karveessens til å sette
til det han brente selv; for ingen visste at der oppe hos ham hadde
bestemoren gjemt bort brennevinsapparatet den gang lensmannen
reiste rundt og brøt dem i stykker, og at hun kunde bruke det den
dag i dag; for det hadde både lensmannen og andre sagt at slik
rivendes dram som hos Simen snekker det fikk de ikke der i
bygden.
Der kom også langt oppefra Ola Tittut på sine lange krakete
ben, så inderlig velbarbert og smilende og nygift — så sannelig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
