Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidsel Sidserk (1903) - III. Når bølingen løses
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sidsel Sidserk 269
Den neste var storoksen; den løste budeien; den seilte likeså stø
og tung og med hornene så høit at de nesten tok taket, og så vide
at de så ut som de fylte hele midtgangen. Sidsel hadde aldri sett
at den var så stor. Og så kom de efter tur, Brandros og Morlik,
Kranslin og Reindrople, Svartsi og Drivi, Farskol og Litago, Som-
merløv og Spasergang, Mørkei og Gullros, hele rekken nedover til
kvigene, hvis navn ingen riktig hugset ennu, og småoksene som slett
intet navn hadde. Og eftersom de kom nedover, gikk det fortere
og fortere, de strakte hals og slet i båndene, de stupte på kne i
det samme klavene slapp, sprang op igjen så det knaket i knærne,
løp like på veggen eller op i förgangene, stimet mot døren, kom to
og to jevnsides, kjørte sig fast så det sakk i de tykke mavene, og
alt i ett kom det nye bakfra, som trykket på, rispet med hornene,
stanget, brølte; så slapp taket, og hele klumpen styrtet ut.
Den siste Sidsel så var Krokhornet, som slo bakut og gjorde et
langt sprett efter ut gjennem fjøsdøren.
Der ute var det støi og leven. De løftet hodene og snøftet mot
lien, og så blev de som yre; gamle, stivbente kyr som ungfe slo
bakenden i været, gjorde kåte kast bortover, røk sammen i kåthet
og i sinne så det knaket i hornene, gav et kort brøl når de tapte,
røk på en annen og en tredje, det hele blev et eneste virvar av
rauting og brøling, knaking i horn og i gjerder, smelling av svolk
og rop av mennesker, og frem og tilbake gjennem virvaret med
hornene høit over det hele, gikk storoksen som en veldig sneplog
og gjorde vei.
Bare bjellekua stod rolig og så på, den torde ingen røre.
Endelig var budeien kommet foran og lokket; da slo den hodet
op, rautet så det ljomet og satte efter. Efter den kom Brandros,
ennu så sint at den snøftet; nu hadde den tuktet alle som var
tukt verd, og hadde den ikke fått bjellen, skulde den iallfall være
bjellekua nærmest. Efter den kom Krokhornet, høi og viktig, tett
innpå, men Brandros forstod ikke spøk i dag, langet ut med det
ene bakbenet og traff den midt i planeten så det gnistret for
øinene. Men Krokhornet bare rystet på hodet — lot som ingenting
— slikt var vel skikk blandt kyr.
Lokkingen tiltok, den ene efter den andre blev opmerksom, satte
efter, snart var det hele under rauting og brøl, rop og bjelleklang,
lokking og smell av svolk i sterkt løp opover mot Nordenget.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
