Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidsel Sidserk (1903) - III. Når bølingen løses
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
270 Sidsel Sidserk
Der oppe var det slett og vidt og mindre farlig; ungfeet danset
bortover i vill lek, og der stod den siste kamp mellem dem som
ikke hadde fått avgjort styrkeforholdet ennu; for denne første
kampen var avgjørende for hele sommeren. Men snart falt de
til ro, om et par timer beitet de fredelig side om side,
Folkene begynte å gå hjem. Bare budeien og Sidsel skulde være
igjen en stund enda for å passe på om noe hendte. Og det hendte
noe. Brandros var den eneste som ikke hadde slått sig til ro, den
gikk snøftende og urolig frem og tilbake — det var nu egentlig
den som skulde hatt bjellen — og så røk den på bjellekua. Det blev
et basketak så torven sprutet; så hørtes et knekk og et kort, vold-
somt brøl — Brandros” ene horn hang og slang.
Den rystet på hodet så blodet skvatt, satte i nok et brøl, vendte
og satte i fullt sprang benest hjem og like ned til fjøsdøren, og
der satte den i å raute som den vilde rive hele gården ned.
Efter middagen slapp de kalvene. Sidsel døpte dem Gulldrople,
Rødsi og Morskoll — oksen skulde ikke ha noe navn ennu —;
hun så nok at Kjersti undret sig over at hun ikke kalte noen av
dem Blidros, men det lot hun sig ikke merke med. De fikk dem
ut av bingen og fremover fjøsgulvet på den måten at de hadde
hver sin bøtte med en drikkeskvett i. Kalvene kjørte hodet nedi
like til bunns, og så løp de med bøttene; kalvene vilde ha den siste
skvetten, og så løp også de — med bøttene over hodene som en
hette. Utenfor fjøsdøren nappet de så bøttene bort — og der stod
de som aldri hadde vært utenfor bingen før, med en gang midt
ute i den store, forunderlige nye verden.
De så ned og rygget tilbake, som om de stod ute på et stup. Men
snart vågde de å flytte den ene foten forsiktig frem, så den andre.
Det gikk langsomt steg for steg, men så — det var fast grunn
under føttene her også, dette var bare en større, men en så for-
underlig lys kalvebinge, hvor det visst var langt til veggen —
vips! satte de halene i været og för avsted som de villeste skogdyr.
Og det blev et renn fra gjerde til gjerde, på kryss og tvers
og i ring gjennem de store jordene, og hver gang de løp over en
haug, så Kjersti og Sidsel halene stå rett op mot himmelen som et
styre. Sidsel syntes aldri hun hadde sett noe så morsomt. Men
de kunde ikke lenge holde sammen, snart løp de til hver sin kant,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
