Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidsel Sidserk (1903) - VIII. Hjemme i Kikut slott
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
304 Sidsel Sidserk
og så var det tidsnok å tenke på det da; for Nordrumen begynte
å trekke på årene, han kom til å trenge husbondskar til da. Sidsel
vilde bli på Hoel; hun hadde det så godt der som hun kunde
vente, for Kjersti var så overlag snild mot henne, hun nevnte ikke
noe om sin ærgjerrighet å bli budeie selv, for det var iallfall så
langt frem at hun ikke torde tenke på det.
Da de så noenlunde hadde snakket fra sig, så begynte de å se
sig om og hugse op igjen alt de hadde lekt, og alle de steder de
hadde holdt til. Der hadde de hatt fjøs like ved stenen — jamen
lå storoksen igjen der enda, og der på den andre siden av rabben
hadde det vært seter, hvor de hadde flyttet bølingen op og ned
mange ganger om sommeren. Og der i bakken hadde Jakob hatt
sitt sagbruk, det som Sidsel aldri fikk røre; men lenger nede hadde
hun hatt sitt meieri, hvor han kom og kjøpte ost for gulerotplanker,
som han hadde skåret på sagen sin. Og det var ikke en sten eller
en tue hele veien bortover, til like under Storhammeren med alle
de digre bringebærrøiser, hvor de ikke hadde et minne; og det var
likesom så festlig å gå sånn sammen — Sidsel syntes at Jakob
likesom var blitt så stor; og det samme syntes han om henne i all
hemmelighet — og snakke om dette som noe forbigangent og si
«hugser du det», alt det en snakker slik om, blir også så stort og
gildt. |
Slik drev de på hele dagen, de hadde vært like borte under selve
Storhammeren, og det var allerede ut på eftermiddagen da de igjen
nærmet sig Kikut slott. Det så ikke ut som det hastet med å komme
frem igjen. Ved bekken og ved stenen stanset de lenge og sa op
igjen «hugser du det» ofte om samme ting; de jagde på hverandre,
det gjaldt likesom å finne på noe nytt uavlatelig så det ikke blev
noen pause, og allikevel å få halt tiden ut. Ennu hadde ingen av
dem nevnt et eneste minne fra fjøset eller fra stuen, de hadde ikke
vært borte ved noen av dem ennu — de hadde undgått å nevne mor.
Nu visste de begge at det nærmet sig, og at det ikke godt kunde
undgåes. De drog sig langsomt nedover den siste rabben, og nu
talte de enda mer hurtig og febrilsk og lo høit og anstrengt. Med
ett stoppet denne latteren som skåret tvert av — de var kommet
frem på rabben like bakpå fjøset. Det blev aldeles stille, og de stod
litt; så løftet de hodene og vendte dem mot hverandre, og øinene
møttes; de så ikke ut som de nettop hadde ledd — de var så
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
