Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidsel Sidserk (1903) - VIII. Hjemme i Kikut slott - IX. Søndag på fjellet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sidsel Sidserk 305
besynderlig store og blanke. Slik blev de stående en stund, Så
kom plutselig en klunk av en bjelle borte fra Svehaugkanten. Jakob
rystet på hodet som han rystet noe av sig, og sa helt likegyldig:
«Tro det ikke er Svehaugbjellen vi hører der borte?»
Sidsel svarte så likegyldig hun kunde:
«Ja, det er det, jeg kjenner den igjen.»
«Hvem tro de har til hjemmeku på Svehaugen i år da?»
«Vi kunde jo alltid gå bort og se om det er — Blidros.»
Dette var første gangen siden morens død at Sidsel nevnte Blid-
ros høit; men det var alltid lettere enn å nevne mor.
Litt efter var Sidsel og Jakob på vei bortover til Svehaugen, de
hadde gått utenom både fjøset og stuen i Kikut slott — for det var
ikke verdt å tråkke ned gresset, hadde Jakob sagt. De fant ganske
riktig Blidros, som stod ved Svehauggrinden. Og jamen trodde de
ikke den kjente Sidsel igjen. De kjælte for den og snakket til den
og om den og gav den både vaffel og lefse; det var likesom de
vilde gjøre det godt igjen at de ikke hadde hatt mot til å gå inn
til minnene i stuen i Kikut slott, og Jakob tok da også til slutt så
sterkt i at han lovet på at han skulde kjøpe igjen Blidros til Sidsel
så snart han blev voksen.
Da kunde Sidsel ikke greie sig lenger, hun tok Blidros om halsen,
så langt på henne og sa:
«Tror du, Jakob, at Blidros hugser på mor?» — og så begynte
hun å gråte. Å
Det kom så tvert på Jakob at han ikke kunde si noe med det
samme; men om litt gav han sig også over, og så kom det med over-
bevisning:
«Ja, skulde hun hugse noen, så måtte det vel være mor.»
IX
SØNDAG PÅ FJELLET
Fem somrer er gått siden Sidsel Sidserk første gang kom på fjellet,
og ingen som ikke visste det, skulde kunne gjette at det er henne
den lange jenten som denne søndag sitter ganske alene på den
stenen som så langt noen gjæter kan minnes, har hett Klininggraut-
stenen, og som ligger så ensomt og bortgjemt der langt borte i
fjellet. Hun er blitt lang nu; sidserken som nu brukes til under-
20 — Aanrud I.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
