Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidsel Sidserk (1903) - IX. Søndag på fjellet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
306 Sidsel Sidserk
stakk, når ikke til knes engang, og hun har hverken neverhatt eller
neversko mer, men sitt søndagsnakketørklæ på, og hun sitter med
en bok i fanget; for til vinteren skal hun gå til presten, og til våren
skal hun stå på kirkegulvet.
Det blir ikke noe med lesningen, boken er sunket ned i fanget,
og hennes rolige, blå øine som nu var blitt så voksne og alvorlige,
glir ut over alle disse nu så kjente og kjære steder. Rundt om
stenen ligger kreaturene stille og ørter. Det er et stykke ut på efter-
sommeren, luften er klar og høi og kjølig; så langt øiet rekker,
tegner alt sig med de skarpeste konturer, og hauger og myr blusser
i høstens farver — for de har alt holdt sitt inntog her oppe — og
solen skinner så rolig og likesom kjølig den også. Alt er så stille,
det høres ikke engang bjeller — alle kreaturer holder nok sin mid-
dagshvil — og intet rører på sig, bare langt borte ser hun en falk
slå ut fra Herfjell.
Sidsel har sett det likedan alle disse somrer, det er blitt henne
kjent og kjært, og hun kommer til å tenke på hvor bestandig, hvor
uforanderlig alt dette er i all sin veksling, mens så meget annet blir
anderledes for aldri å komme igjen; for meget er blitt anderledes
siden den første gangen hun satt der og så det samme, Kreaturene
er skiftet, de eldste er gått ut og nye rykket op, den uheldige Mors-
koll er blitt voksen ku med mer enn almindelig vakre horn, budeien
er flyttet, en annen er kommet isteden, hennes gjæterkamerater Jon
og Peter er borte, har ikke vært der de to siste somrer, da de blev
konfirmert for to år siden, samtidig med Jakob; Jon er endog
reist til Amerika; hun har savnet dem meget, det har vært ensomt
mangen gang de to siste somrer, for det er ikke kommet nye gjætere
hverken til Høgseth eller Lunde. Hjemme på Hoel har også en del
av folkene skiftet, Bjørnen er blitt blind, og hun selv har om vinter-
kveldene ikke lenger sin plass ved vedroen, men på kardekrakken
ved siden av Kjersti, når hun da ikke må lese sin spørsmålsbok eller
sine salmevers til hun skal på skolen.
Og nu blir vel alt anderledes igjen, for nu er det vel også den
siste sommeren hun sitter her. Og hvad skal det så bli til? Kjersti
Hoel har ikke sagt noe til henne om det, kanskje vil hun ikke en-
gang ha henne lenger. Men hun skyver disse tanker fra sig, hun
vilde ikke tenke på dette nu da alt er så deilig og fredelig og
vakkert omkring henne; hvordan det så blir, eller hvor hun kom-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
