Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Småfe (1906) - Revefar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
358 Revefar
måtte riktig glise; nu var de kommet dit hvor gangen gjorde en
tverrsving mellem de tykke trergtter.
De rådslo lenge; så dyttet de hullet til igjen med treroten — de
la enda stener på — og han hørte at de nevnte øks. Men da de gikk,
løp de ikke; altså tenkte de ikke på å komme igjen idag. Ja, ja, så
lenge kunde de vel holde på til de nådde inn til kammerset — og
så var han husløs. Han måtte se å finne på noe — og han smatt
inn i hulen for å rådslå med revemor.
Han fikk meget å gjøre den natten. Først gikk han ned i sand-
bakken og grov et hull et lite stykke innover, ved siden av der gut-
tene hadde gravd og satt treroten inn, forat det skulde se ut som
han hadde vært stengt inne og hadde gravd sig ut. Så gikk han ned-
over til elvestryket, der hvor elven var både smal og grunn, og
satte over i et par hopp så han ikke engang trengte å legge på svøm.
Derpå gikk han op i bakken til en stor stenrøis som lå der. Den
kjente han — han hadde gang tvers igjennem på bunnen av den
som han brukte når han om våren lå og lurte på haren som tidlig
om morgenen kom frem på groen. Han så først efter om gangen
var i orden. Da det var gjort, gav han sig også her til å grave et
hull op til gangen nede fra gressbakken, og sparket jorden godt
utover, så det kunde sees at den var nygravd. Det tok tid, for jor-
den her var hård, og da han var ferdig, var det knapt nok han fikk
tid til å lure sig nedom krattet og nappe en kråke — dagen var alt
i frembrudd.
Da han var kommet hjem, formante han og revemor ungene til
å holde sig aldeles stille — mor skulde straks komme igjen — —
og så gikk de begge ut, og satte sig slik at de kunde sees fra der
guttene hadde gravd.
De hadde ikke sittet lenge før det knakte i buskene; guttene kom
frem, og nu hadde de øks med.
De gikk frem til hullet; treroten satt der urørt — men hvad var
det? Så sannelig hadde ikke den skjelmen gravd sig ut inatt!
I det samme rørte revefar på sig og gjorde litt støi. De så op og
fikk øie på dem.
«Der!» — ropte den ene.
Revemor lot som hun skvatt til, gjorde et langt hopp inn i sko-
gen, men gjorde bare en liten krok og smatt inn til ungene gjennem
hullet under stenen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
