Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - I. Påskemorgen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I
PÄSKEMORGEN
Jorden ruller ustanselig avsted. Det er som hvert sted haster mot
solens opgang.
Og alt som lever på jorden, har denne hast, det tøier og strekker
sig op og mot øst. Trærne får sine lengste grener til den kant,
blomstene vender sine kroner dit, fuglene bygger sine reder, og
revene graver sitt hi med åpningen mot solopgangen; det er som
alt strever med å komme først til å hilse, hylle og tilbe solen og
motta dens velsignelse, det er den som bringer varmen og livet
og håpet.
Intet under at også menneskene kom til å vende sitt ansikt mot
solopgangen. Det blev solen som først gav dem tanken om Gud, *
livets utspring; det blev solen som blev menneskenes første gud.
Troen på livet og håpet om livet steg ved solopgang og sank ved
solefall, sank mot vintertid og steg mot sommertid. Og denne skiften
mellem fortvilelse og håp og seiersjubel blev stor og størst i de
egne hvor vinteren blev idel mørke og sommeren idel lys, hvor
livets ophav snart syntes helt å ha tapt, snart helt å ha vunnet
over mørket, livets fiende.
Og disse inntrykk fra menneskehetens barndom har holdt sig på
mange måter gjennem alle tider. Menneskene fikk nok andre og
større forestillinger om livet og verden og Gud. De så at dagen
og natten, vinteren og sommeren gjentok sig i stadig skiften. Når
de i de klare netter stod under stjernehimmelen og iakttok, så de
at himmelen hadde et fast punkt hvorom alt syntes å dreie sig, og
om de ikke forstod den hele sammenheng, skjønte de at alt gikk
efter lover, og at solen selv måtte følge disse, var et redskap for
en større og sterkere styrer. Men solopgangen og sommeren, skjønt
den stadig gjentok sig, blev dog alltid like vidunderlig, like utrolig,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
