Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - I. Påskemorgen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
4 Sølve Solfeng
like ny, hadde alltid den samme forunderlige makt til å vekke
håpet og livsmotet. Den rørte ved det umiddelbare i deres sinn,
noe som hadde vært med å danne deres vesen. Den var virkelig
nok, blev forstått og forklaret, men vedblev dog å være vidunderet
fra menneskehetens barndom og vedblev å ha den samme umiddel-
bare makt. Alle folkeslag har i sitt sinn bevart forbindelser med
solen, muselmanen vender sig mot solopgangen når han ber, og
i de kristne kirker ligger koret mot øst: menigheten skal vende sitt
ansikt dit, mot guden som kommer derfra med håpet om evig liv.
Det er da så visst heller ingen tilfeldighet at påsken, opstandelses-
festen, livsfesten er lagt så den kommer i solens følge. Den er lagt
umiddelbart efter forårets jevndøgn, da solen på jordens nordlige
halvdel helt har seiret for det år; fra den dag er døgnets mørketid
mindre enn dets lystid, lyset seirer. Påsketanken og påskestem-
ningen kunde her møtes — og de møttes — med de eldre tanker
og stemninger fra solfestenes dager, og de var så like at de kunde
gå helt over i hverandre og til slutt gikk helt op i hverandre.
Derfor er det blitt en fast tro, som finnes ennu den dag idag,
at den som på påskemorgenen først av alle mennesker får se sol-
opgangen, han vil få se solen danse.
Da gjelder det å komme høit. Nær sagt hver bygd har sitt be-
stemte fjell, fjernt eller nær, det høieste i vid omkrets, hvorfra
dette kan skje. Det skal særlig lykke til; det nytter ikke å prøve
mer enn én gang i sitt liv; man må være ganske alene, og man
må være et søndagsbarn. Men det er umaken verdt. Den som har
sett det, for den vil livet bli lyst — han vil for alltid være verget
mot tungsinn.
Sølve, som bare var åtte år gammel, og den som hadde satt ham
på det, visste nok ikke at de dyrket solen på eldgammel vis, men
å få se solen danse, det var det han vilde prøve idag.
Klokken med de store stenlodder rett over sengebenken hans,
som stod på gulvet ved fotenden av en stor seng, gav sig til å surre
og senke slagloddet, så det dunket mot veggen, og slo omsider ett
sterkt slag.
Han reiste sig varsomt op — visste ikke riktig om han hadde
sovet eller ei, gned sig i øinene og kiket over fotenden op i den
store sengen. Han kunde ingenting se, det var nesten mørkt. Måne-
stripen, som kom på skrå inn gjennem vinduet, rørte bare så vidt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
