Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - II. Matklokkene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
14 Sølve Solfeng
hans bor der ennu. En datter har de hatt, men hun er allerede
både gift og død og har efterlatt dem Sølve. Det er Tore selv som
har gitt ham navnet, enda det ikke er et som er brukt der i byg-
den. Den lille stuen er blitt ganske brun av sol og regn og elde,
og flogrognen er vokset op til et veldig tre, hvis runde krone rager
høit op over stuen og sprer sig utover, så den skygger over hele
den ene halvdel av torvtaket. Og den er blitt gammel og erfaren,
kan både spå og varsle, så Tore tar mange av sine merker av den.
Slikt er det blitt skikk og bruk å kalle overtro, men det er
ikke så sikkert at det er det. Den har sin krone høit oppe i solen
og sine røtter dypt nede i jorden, den har lært sig til å føle og
merke meget som går menneskene forbi. Skal det bli tidlig høst,
vet den det allerede om våren, skynder sig å sprette og blomstre,
så den kan bli ferdig før kulden kommer om høsten; skal det bli
sen og mild høst, venter den lengst mulig om våren, skal vinteren
bli streng, setter den tykkere knopper med store skjell utenom og
tykt harpiks imellem; den vet hvad det skal til; den som kjenner
den og har iakttatt den år efter år, kan se hvad den vet om års-
tidene både av dens form og dens farve. Og oppe i dens krone
har et skjærepar holdt til i mange år, helt siden den blev stor nok
til å yde skjul. Tore tar det som et godt varsel så lenge de holder
sig der, og freder om dem. Hver vår bærer de nye pinner og ny
kvist og bygger og bygger og fletter dem sammen med grenene,
så det kan stå for den sterkeste vind og holde det verste høljregn
ute. Det er visst et helt hestelass med kvist de har båret op i årenes
løp. Også de varsler vær og vind og kulde, og EE annet, når
en som Tore forstår dem.
Det er en tidlig morgen langt frempå våren, den samme vår da
Sølve har vært på Suluhø og sett solen danse. Morgensolen glitrer
i det spede løv på den store rogn som nettop er sprunget ut.
Skjærene er der av og til, men flyr så langt bort med vippende
sett i luften og kommer om en stund igjen med lange pinner i
nebbet, som de kunstferdig stikker inn i hestelasset oppe i rognens
krone.
Sneen er forlengst borte oppi Solfeng, ja endog Suluhø står bar
med blinkende vannsig nedover svabergene på dens sider. Bare i
fjellene der langt over i vest ligger ennu skinnende former. Det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
