Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - II. Matklokkene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sølve Solfeng 15
damper av jorden, og mange steds i retning av dalen ser en store
røksøiler stige op og legge sig som en blålig dis utover i den stille
luft. De har nok begynt med bråtebrenning nu, de er ferdige med
våronnen.
Sølve står lenet mot den brunstekte veggen med hendene i
bukselommen, myser mot solen, og følger skjærene oppe i treet.
Han ser at mange av de pinner de bringer, er brent i den ene
ende. De henter dem nok borte ved bråtebranden, de blir liggende
igjen så passelig lange og høvelige i en rund ring rundt en slik
avbrent kvisthaug, og så blir de så hårde og tørre, råtner ikke så
lett. De er nok tenksomme skjærene også.
Han er helgeklædd idag og i hvite skjorteærmer. Han står egent-
lig og venter på bestefar, — de skal til bygds de to idag — lengere
fremme på dagen; men først, har bestefar sagt, skal de gå en tur
ut på Skagahammeren når de ringer til føredugurds nede i dalen,
og høre hvad matklokkene sier. Det kan være verdt å legge merke
til det når en skal ut iblandt folk. Både Tore og Kari har begynt
å tenke på at han vel måtte se til å komme til bygds nu iallfall
en del av året. Før hadde de likesom ikke merket at han vokste
og blev større, og at det engang måtte bli en forandring så de ikke
hadde ham hos sig; iallfall hadde det ligget langt borte og ikke
vært noe hyggelig å tenke på, så de hadde skjøvet det fra sig.
Men efterat han hadde vært på Suluhø, var det blitt anderledes;
det lå likesom et varsel i dette, noe som pekte på fremtiden, at
han var en av de få utvalgte, som hadde fått se solen danse. Ffter
det blev det ikke så umulig å tenke på at han engang ikke skulde
ha dem mer til å sørge for sig, men bli stor og greie sig selv i
verden. Og de hadde virkelig snakket sig imellem om dette ut-
over våren, — de hadde likesom plutselig opdaget at de begge
var meget gamle. Vel var det ikke livsaligere plett i hele bygden
enn Solfeng; men de kunde ikke vite hvor lenge de kunde holde ut,
og Tore vilde ikke unne ham den samme lodd som den han hadde
hatt å bli igjen der ganske alene i fremslengalderen, og så komme
til bygden som en hjemføding. Noen vanskelighet med å få ham
bort var det ikke; han visste at de gjerne tok imot ham nær sagt
på hvilken gård han vilde i bygden, — på storgårdene har de alltid
bruk for både en og to av slike karer.
Det var nu vel ikke blitt med mer enn snakken allikevel iår.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
