Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - IV. Ny bestemor - V. Gravøl
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
32 Sølve Solfeng
«Ja Sølve,» sa hun langsomt. «Nu skal jeg hilse dig fra bestemor
og si at herefter får du ta tiltakke med mig som bestemor.»
Det skjønte Sølve med én gang. Han sa ikke noe. Tok heller
ikke til å gråte. Men den lille hånden hans kom uvilkårlig frem
fra skinnfelden og fikk varlig fatt i hennes.
V
GRAVØL
Det var ikke fritt for at Peder Kvernhuset innvendig var litt mer
glad enn passende kunde være ved slik anledning, da han tidlig
om morgenen fikk vite at Marit Solfeng var død ut på morgen-
siden, og iallfall mer enn det på noen måte gikk an å vise; men
han var ikke den som gjorde noe upassende, Peder, og ved slike
leiligheter hadde han et ypperlig middel til å skjule sig; han tok
bare på sig kjøkemesterminen. Da blev han sid og fast sammen-
knepen i munnvikene, steg varligere og rankere med korte skritt,
kremtet og så sig om inntil alle lyttet, før han begynte å tale,
sikkert og rolig som den som visste alt, og ansiktet blev på én gang
verdig og blidt, som hos den som kjenner og ser overbærende på
tingene, og kan være ferdig til mildt alvor, men også til en liten
passende skjemt.
Han hadde allerede minen på da han kom inn til det store føre-
dugurdsbordet på Kjelle. Der satt de alle sammen, både husmen-
nene, tjenestegutten og jentene og Ivar Kjelle selv, og det var meget
stillere enn sedvanlig, de fleste hadde nettop fått vite om dødsfallet.
«Det gikk riktig uventet fort med henne Marit,» sa en av tjeneste-
jentene og sukket. Det kunde kanskje synes så, mente Peder, men
han hadde nu tenkt sitt han, straks han så henne den dagen oppe i
Solfeng, og igår hadde han visst det bestemt. Han hadde, — ja
ikke spurt like ut, for det nyttet ikke — men han hadde fått det
ut av gamledoktoren selv da han skysset ham.
I det samme kom Sølve og Berit inn, hun hadde vært med ham
oppe på kammerset, forat han skulde få se bestemor. Han var så
liten og fattigslig og kunde likesom ikke feste øinene på noe, de
vilde ned i gulvet, da han kjente at alle så på ham, og en av jen-
tene sa uvilkårlig: Å stakkars liten! Det blev aldeles stille igjen.
Så kremtet Peder. Nu fikk det komme, det han satt og brente med:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
