Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - VII. Guri Kruke
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sølve Solfeng 53
de steg letnet den, blev tynnere og friskere, blandet med den syr-
lige fra mose og lyng og fjellets planter. Da var de like på over-
gangen mellem skog og fjell; trærne blev små og vide, hadde like-
som satt sig på huk, og i det samme tok matklokkene nede i byg-
den til å ringe til dugurdsmål.
De stanset og så sig tilbake. Der lå hele dalen nedenunder dem
i blålig, tung varmedis; det så ut som luften dirret under klokke-
slagene. Nede i bunnen skimtet de så vidt elven som en grå stripe,
sanden langs dens bredder. Bare hist og fra, hvor det ennu var
så meget vann at den dannet et lite stryk, glitret og glinset det som
i sølv. Opover skråningen fra elven lå jordene, ennu mørkegrønne
hvor det var gress, lysere hvor det var åker, og der ovenfor like
ned under hammeren, som styrtet sig bratt og mørk ned med grå
ur nedenunder, lå gårdene, tunge og døsige, som de peset i sol-
varmen. Ovenfor gårdene i brattlandet kom engene og utmarkene,
lysegrønne med hvitstammet bjørkeskog, og så tok granskogen fatt
som et mørkt hav; op av den dukket så vidt op den nakne koll av
Suluhø. Mot nord, hvor dalen bøide ned til nabobygden og dannet
likesom et høit nes i svingen, stod den hvite kirken midt i gapet
så den tegnet sig mot himmelen.
«Jamen er her vakkert,» sa Guri.
Berit så på henne og derpå utover dalen igjen.
«Ja,» sa hun, «hjembygden er alltid vakker, hvor en ser den fra.»
«Det blir visst en ustyggelig varm dag,» sa Svennung. «Og vi
har langt frem,» sa han. Han vilde skynde på, det var annet å se
inne på fjellet. «Ja, det er vel best vi rusler,» sa Berit, «skal vi
nå frem til kvelds» De snudde og gikk igjen, åsen bøide over
med et knekk, de øinet langt innover. Da de vendte og så, var
dalen likesom sunket ned bak dem; de så bare granskogen og
Suluhø over på den annen side.
Ennu gikk det jevnt opover, men det var blitt så vidunderlig
lett å puste og å gå, Guri kjente nesten ikke at hun løftet benene,
enda beksømskoene slett ikke var lette. Råket opover gikk først
gjennem lav bjørkeskog med en og annen forkrøplet turtergran, så
kom røsslyng og ener, og hvor det var fuktig tok kjerringriset og
multegresset til, og mellem det stod hvit myrdun og nikket.
Om en stund så de rett foran sig øverst i skråningen en seter.
Det var Liseteren, sa Svennung. Da de kom op dit, gjorde bakken
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
