Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - VII. Guri Kruke
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
54 Sølve Solfeng
ennu en bøining, videre innover blev det nesten flatt, der kunde
de se innover den første blåne. Langt borte i den hevet sig en koll
langsomt op; det var Skarven, som de skulde forbi.
På Liseteren gikk de inn og fikk melk.
Budeien kjente nok Berit Kjelle, og måtte riktig spørre om det
var den nye gardjenten som hun hadde hørt var kommet til Kjelle,
den hun hadde med.
Ja, hun syntes vel hun så ut som gardjente, hun som bare vilde
gå i beksømsko?
Å det var ikke skoene som skapte jenten. Men når hun fikk
slike fremmede, så jamen måtte de bie, så hun fikk koke kaffe og
steke vafler til dem!
Nei, det fikk de nok heller få lov å ha til gode på fremveien,
de hadde lang vei og var kommet så rent for sent avsted.
Ja, men så måtte det være sikkert! De måtte endelig ikke gå
forbi. Det måtte de love. ’
Så drog de avsted innover. De tok av den egentlige seterveien,
som gikk langt søndenom gjennem Nyseterskaret, og gikk bent på
Skarven. Det blev meget kortere, og det gikk an nu det var tørt,
en kunde slippe tørrskodd nesten over enhver myr.
OQg Svennung var kjent her; de trengte ikke råk eller sti; han
kjente hver myr og rabbe på denne siden av Skarven også, han
hadde gjetet på Liseteren en sommer, før han kom til Kjelle. Og
han blev snakksom og viktig og fortalte om alt det merkelige han
hadde oplevd her.
Å det var en trivelig tur en slik innover fjellet, det syntes de
alle. Solen skinte, luften var høi og klar og blå, og det var used-
vanlig stille til å være på fjellet, nesten ikke et vindpust. Rundt
omkring på alle kanter hørte de klangen av bjeller, grove og fine
og middels, kubjeller og geitebjeller og hestebjeller. De hadde alle
forskjellig klang, og Svennung kjente dem alle, kunde fortelle hvor
de hørte til. Når de gikk forbi en myr, steg fjelltiten, heiloen, op
på tuene, vendte det hvite bryst mot dem og fløitet så langt og
sørgmodig; så løp den foran til neste tue, steg også op der og
gjorde det samme. En musvåg kretset høit, høit oppe i luften med
en klar pipende lyd — den lurte nok på rypekyllingene i lyngen.
Og rett som det var fløi rypesteggen op foran dem, fløi lavt over
lyngen, med hengende vinger og ropte: «Ta kar’n, ta kar’n!» og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
