Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fyrabendsarbeide (1921) - Da Ola Nordlien holdt på å miste sjela si
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
80 Da Ola Nordlien holdt på å miste sjela si
boniteten da de kom til Enoks part heller, og ved middagstid da-
gen efter var de ferdig.
Det var likesom det letnet da det var over, de blev alle sammen
litt mer fripostige og talte høiere og friere da de satte sig på en
trebar knaus oppå en liten berghammer med vid utsikt nedover
skogen og dalen, og tok til matskreppene for siste gang.
Det var riktig varmt solskinn, det duftet så friskt av lyng og av
gran og av solsmeltet kvae, det var riktig både sted og vær til å
få humøret op i. Men det gikk litt sent likevel; for Pål var der jo.
Han var enda stillferdigere enn ellers, hadde nesten ikke sagt et
ord siden de skiftet til ham igår, han bare knep munnen sammen,
så gropene fra nesevingene blev så dype at nesen syntes større enn
den var, og munnvikene kom til å henge likesom fornærmelig sidt.
Østen prøvde dog med en liten passasi, og det gikk bra, de lo litt,
men skottet alt i ett bort på Pål. Det lettet så meget at Ola rotet
helt ned på bunnen av skreppen og drog op en stor brennevins-
buttel — det var rart, men det hadde ikke falt sig slik før om
dagene — nu vilde han riktig skjenke dem en dram for velgjort
arbeid. Han bød Pål først, og alle fulgte med, men han var nu
ikke verre enn han tok imot, og da blev det lettere for dem også.
Det blev stilt mens Ola skjenket rundt — det følger alltid litt
høitidelighet med skjenkingen. Sist kom han til han Østen, hus-
mannen sin — de satt med skreppen midt mellem sig, han og Ola,
og hadde dekket op på skreppelokket. Og nu skulde det treffe sig
så rent aparte vidunderlig at akkurat som han hadde skjenkt i
glasset og skulde rekke det over, så var det kommet en eitermaur
op i det ene bukselåret hans og bet så forherdig til at han rent
hoppet. Han slengte fort flasken og skulde slå til, men bakvendt
som han satt med glasset i den gale hånd blev det avhendes for
ham, og det gikk så kjeivhendt at han bare streifet låret og neven
smeiset til smørøskjen som stod øverst på skreppelokket. Den for
av, kom på kant og humpet i et par hopp rett utover berg-
hammeren.
Det var aldeles stilt. Ola så sig rapt omkring, han vilde se om
noen lo, det gjorde de dog ikke. Men det var som stillingen krevde
et kraftig ord, og så tok han i — begynte høit oppe og sank jevnt
nedover så det rent hørtes ut som vers:
«Fa”n han inderlig hente den forgjorede, trillrunde smørøskja!»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
