Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fyrabendsarbeide (1921) - Da Ola Nordlien holdt på å miste sjela si
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Da Ola Nordlien holdt på å miste sjela si 81
Bakefter blev det dobbelt stilt så de hørte det så rent unaturlig
tydelig, det var som det gjentok sig i luften.
Alle så uvilkårlig bort på Pål, han kunde likesom ikke svelgje
mer, han hadde fått noe i vrangstrupen. Han knep munnen enda
tettere sammen, knipset foldekniven sammen og tok til i en fart
å pakke ned i skreppen.
Det var som det var skjedd noe — det blev ikke annet å ta sig
til for de andre heller, de gjorde det samme. Ingenting blev sagt
før Ola skulde til å kneppe skreppelokket. Da sa Østen, nu gan-
ske stille:
«Nei, kanskje jeg skulde se nedom berget efter denne rømlingen.»
Å det kunde nu være omtrent det samme med den fille øskjen
også, mente Ola.
Men Østen gikk og kom snart efter igjen med øskjen, den hadde
fått en stygg skramme, men smøret satt da i.
De fikk skreppene på, men blev likevel stående litt uvisse, dette
var en så ulugom avslutning. Endelig sa Ola:
«Ja, så er vi vel ferdige da.»
«Ja, vi er vel det, ja —» de andre drog på det.
«Nei,» sa Ola, og nu prøvde han å ta den gamle tonen, «dette
blir litt stusslig. Jeg mener vi har gjort så godt arbeid at dere får
bli med ned til Nordlien, karer, og bli der i kveld. Jeg tror nok
nesten kjerringen har på buttelen, så det kunde bli en liten doktor
au. Du får være så god og bli med du også, Pål!»
«Nei nei, jeg må hjem! Men gå kuns dere andre, la ikke mig
forstyrre.»
Den kvelden tok de igjen det at de hadde måttet fare så still-
ferdig hele uken. De skrøt bra av Ola Nordlien, fordi han hadde
greid denne delingen også så rett og redelig, og han hadde nu
heller ikke nettop noe imot å høre at han hadde sine sambygdin-
gers tiltro.
Både han og de glemte smørgskjen.
Men nu idag for en stund siden var han rett blitt minnet om den,
til gagns også. Den dukket likesom op med en gang, han skjønte jo
straks at det måtte være noe aparte på ferde da Pål Brændum
idag kom helgeklædd, steg så stille og høitidelig på dørstokken,
hilste dempet Guds fred og bad om å få tale med ham. Heldigvis
6 — Aanrud II.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
