Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fyrabendsarbeide (1921) - En gammel sjøfugl
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
92 En gammel sjøfugl
«Ja så får vi da håpe at han nådde land, Augustinus. Han kom
iallfall innenfor pirhue.»
Gamlepresten kom uvilkårlig til å bruke dette sjøuttrykk enda
han nylig hadde hørt det for første gang, og først siden iforgårs
visste hvad det var. Det var nemlig et hverv som ikke hørte til
hans dagligdagse, ja et hverv som gamlepresten aldri hadde hatt
før, det han nu hadde prøvd, å skulle lose en gammel sjømann i
havn.
Det hender undertiden gamle sjøfugler, både de med og de uten
fjær, at de havner langt inne i landet, enten værslått eller av egen
fri vilje, og ikke finner ut igjen, eller ikke vil ut igjen, fordi de
av en eller annen grunn for alltid har opgitt sjøen. De blir gjerne
litt uberegnelige og vanskelige, synes vel landvinden er løi, og sav-
ner vel stormkastene både i menneskenes sinn og utenfor, og har de
igjen noe av humøret fra sine langfarter, da de nok har oplevd
både eventyr og virkelighet, så er det mer saltet enn landjordens.
De blir aldri riktig tamme, men vanskelige å komme nær.
Det var en slik fremmed sjøfugl gamlepresten denne gang var
kommet ut for. Og det hadde ikke vært så liketil som med hans
egne sognebarn. Han kjente nok menneskene og visste at de var
så noenlunde like når en bare nådde nær inn til dem. Men her
hadde han likesom vært litt usikker, møtt ting som var ham ganske
fremmede, som falt utenfor hans sedvanlige kunnskaper, — det var
nu især så mange fremmede uttrykk — og utenfor hans sedvanlige
tankegang. Han hadde rent ut sagt måttet legge sig litt efter sjø-
mannskap. Og det var først iforgårs efter brevet fra sin kjære
embedsbroder i Kragerø og de anvisninger han hadde gitt ham, at
han syntes han fikk det grep at han kunde dreie rattet den riktige
veien.
Fra først av kjente hverken gamlepresten eller noen annen der
i bygden mer til ham som nu lå der i sengen så fredelig hensovnet,
enn at han het Augustinus, og hadde sagt at de kunde kalle ham
med tilnavnet Kliiver. Ja, og så at han var glad i genever. Han
var kommet dit til bygden ifjor sommer som en slags oppasser for
en stor knoklet engelskmann som la sig inn i en ensom hytte langt
inne i fjellet — visstnok for å fiske. De hadde stor føring med,
ja endog en liten båt som var til å ta fra hverandre så den kunde
bæres. De bestilte hester og mannskap på skysstasjonen — det var
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
