Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fyrabendsarbeide (1921) - Kunnskapens tre på vers
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
110 Kunnskapens tre på vers
blikket. Den gamle religionslærer skulde naturligvis ha en efter-
følger, og over jul kom da denne, en vel tredveårig teolog som ikke
het noe mindre enn Oscar Plathe-Nickelsen.
Naturligvis vakte en ny lærers ankomst betydelig opmerksom-
het, både i byen og på skolen, især da han viste sig ikke å være
som teologer flest, men vel nærmest en verdensmann. Han gikk
eksempelvis med lyse bukser, tynn stokk og en meget stor lysegrå
hatt, og han førte knyteslips med flagrende ender. Han hadde nær-
mest likhet med det man hadde tenkt sig ved en dikter. Og det
var naturlig, for man hadde jo hørt at enkelte dikte i bladet «Mor-
gensol» under merket 0. P. virkelig skulde skrive sig fra hans penn.
Estetiske anlegg visste man nu sikkert at han hadde, han skulde
ha en særlig åndfull måte å foredra kirkehistorie på, og han kunde
også brukes i tysk, det hadde stått i avisene i den småby fra hvis
skole han kom hit, at han til avskjed hadde holdt en oplesning av
Schillerske ballader både på originalsproget og i sin egen over-
settelse — de visste ikke hvilket var best — i ethvert fall hadde det
vært «en sjelden høitidsstund som sent vilde glemmes». Det kunde
således ikke være tvil om at den nye lærer vilde være en vinning
både for byen og for skolen.
Dette var altså de faktorer som møttes og igjen skulde bringe
Kunnskapens tre i skuddet.
I førstningen fikk ikke Plathe-Nickelsen så meget med den øverste
klassen å gjøre. Det var ved «Kirkens grunnleggelse og videre ut-
vikling> at de møttes, og til dette kjempearbeide hadde de bare to
timer om uken, så berøringen blev ikke stor. Men den blev stor
nok til at det blev gjensidig utilfredshet, — den kom likesom av
sig selv med en gang og uten noen årsak. Plathe-Nickelsen visste
med sig selv at han nok kunde holde en klasse i åndeløs spenning,
det hadde han mer enn en gang bevist ved den pikeskolen han kom
fra, men disse gutter hadde «en måte å være på» som han ut-
trykte sig. Han prøvde som han så godt kunde — mente han selv
iallfall — å være bredt gemyttlig, eller overlegent ironisk, eller endog
nedlatende, alt sammen ting spm gutter med den rette ånd vilde
vite å sette tilbørlig pris på; men han møtte bare en stille mot-
stand, det slo ikke an. Især var det disse to ved vinduet, denne
Ola Bruff — han la sig til det Plathe-Nickelsen at han aldri sa
Olaf Bru eller Ola Puff, men Ola Bruff — og hans sidemann, som
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
