Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - III. Huldresvarten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jo-karene i Skarvangen 159
blir synlig som skjær i et hav. Først er det peispipene på Li, så
selve hustakene som glitrer med blåsort skifer, og så det øverste
bryn av Librekken nedenfor. Men så er solen så høit at den står
midt for skaret og da skyller den med en gang over hele Likverne
som ligger bortimot Kvernbekkjuvet nærmest skaret, og dermed
over hele dalsiden der nærmest. Ennu ligger Heggegårdene mørke
inne i den dype skyggen av Svarthammeren som tegner sig svart av
midt i solteppet. Men skyggen minker, blir mindre og mindre;
snart når solen også Heggegårdene, skyggen kryper liten og skremt -
op gjennem uren helt inn under hammeren, hele kvelven er bredd-
full av sol. Bare selve Svarthammerveggen ligger ennu igjen, mørk
og barsk; dit når solen ikke før den har snudd og kommer fra syd
ved middagstider, der kan nok troll trives, de blir ikke urodd av
morgensolen.
Ennu står Jokarene og ser ned, det er nok noe de venter å få se.
Røk tar til å rise op fra peispipene der nede og en og annen kom-
mer ut i dørene, strekker sig, glaner mot solen og går inn igjen.
Det tar ennu en stund, de skal nok ha sin åbit før de tar fatt på
noe; men så tar de til å komme ut og ferdes mellem husene.
På Li kommer endelig en hel mannemakt ut, det er nok nærmest
dem Jokarene har ventet å se. De er i skjorteermene som om de
riktig tenker det blir et tak å ta, står og taler sammen og gir sig
god tid, likesom for å samle krefter; men så får de det med ett
travelt, nu skal det skje. En går til stabbursvalen, tar der noen
taug og andre greier, og så langer de bortover mot fjøset, han Ola
Li selv foran.
Å jo, det var nok det Jokarene hadde tenkt at de måtte ta stor-
oksen et napp før de våget sig på veien med den, så magtug som
den var!
De blev borte litt lenge, karene, det måtte nok legges råd om
hvordan den best skulde tas, storoksen. Men så kom de, litt fort
også ut gjennem fjøsdøren. De hadde klengt sig på den hvor de
kunde, og noen blev sittende igjen i fjøsdøren, den var litt trang.
Et par hadde tak i hver sitt horn. Den kom ut, omtrent som en
diger sneplog i det samme hestene rykker i, gjorde et vift med
hodet, vinket av sig de to som holdt i hornene, — de for til hver
sin kant så det var nok ikke makt som vantet. Men den var god-
lynt, storoksen, likte bare ikke at noen tok den i hornene. Da den
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
