Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - VII. Hulderen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
210 Jo-karene i Skarvangen
Og så Kvernbekken — han visste ikke hvad han het; men han
var satt til å arbeide alene i juvet da Jøkul trakk sig tilbake, og
male mer mjøl til flaten nedved elven, og han hadde også gjort
godt arbeide, gravd sig ned, så nu kunde vi i skiferen der nede se
gamle får efter Vulkan.
Men det var nu mest det grøvere arbeide, det som det skulde
særlig styrke til, alle disse hadde tatt på sig, de skulde legge all ting
til rette for menneskene som kom bakefter; de blev satt til å dyrke
og bygge og lage hjem og jevne ut det som var så smått at de under-
buendes ikke hadde fått tak på det; det fikk de evner til; de under-
buendes visste vel hvordan det skulde gjøres og ønsket det skulde
bli gjort; de kunde bare ikke gjøre det selv. Men de hadde evnen
til å skyte inn i menneskenes hug, både hvad og hvordan det skulde
gjøres; og derfor var de stadig om dem og hjalp dem, når de la
hugen til og gjorde riktig det de var satt til. Derfor var det sikkert
nok at han Bygvir kom til Skarvangen og skulde hjelpe til da Jo
tok op åkerland der, hvor det hadde så godt for å vokse, og at
Grasvoren som vel var der før, da tok fatt på alvor; nu vokste jo
gresset tykkere for hvert år; og at Hulderen gledet sig over at det
kom buskap der det hadde de jo syn for; og rimelig var det, så
vårt og vel Berit og Veslekari stelte både med buskapen og med
budråtten. Når en sånn riktig la viljen og godhugen til noe, så
var det i grunnen det samme som å kaste stål over noe av de under-
buendes og få det frem i dagen, og det hadde de ikke noe imot.
Jo, det var kar som både visste og kunde legge ut.
Men det var ett Veslejo vilde vite. Om en fikk se noen av de
underbuendes selv, var det vågelig å kaste stål over og binde dem?
Da lo Gråstenen. Han hadde ikke hørt at de nu til dags fikk se
stort annet enn Hulderen, og det var vel ingen andre de hadde hug
til å binde heller. Fikk Veslejo noen gang se en, kunde han trygt
kaste kniven, det var ikke annet enn det hver gutt gjorde når han
riktig hugla en jente, for i hver vén jente bodde det nok en hulder.
Jo, det var meget Jo-karene fikk vite den høsten og hadde å tale
om da de om vinteren lå i kvernen. Og Gråstenen hadde også gitt
dem bøker, hvori det stod meget om det folk hadde fortalt om de
underbuendes, men også om hvordan folk hadde hatt det før i
verden med seder og skikker og alt annet, like fra den tid landet
var hedensk og før. Veslejo måtte lese nede i kvernen, for Storjo
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
