Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - VII. Hulderen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
212 Jo-karene i Skarvangen
bli lagt op før slåtten. Derfor var det Jo-karene var så tidlig nede
i Kvernbekkjuvet for å skjære gress, de var blitt så utrolig mere
drivendes nu, måtte ha noe undagjort før Gråstenen kom; nu visste
de det var galt å ligge på latsiden og vente, da fikk en liten hjelp
av de underbuendes.
Jo-karene drev på, og snart hadde de skåret så meget at de kunde
ta til å henge på hesje, det skulde Storjo gjøre, mens Veslejo kløv
op i de vanskeligere skorer og fant mer. Men først måtte Veslejo
til kvernen efter øksen, så de kunde hugge hesjetrær.
Han var akkurat kommet ned til navet av kvernhuset da han
kom til å se ut over kloppen; han stanet med den ene fot i været
og kunde knapt trekke pusten: ute på den andre siden av kloppen
fikk han øie på noe nauende vent, en jente omtrent av størrelse
som Veslekari, som satt der i solskinnet og dinglet med benene
nesten ned til vannet der tett innved bredden; hun var i rødt liv
med hvite ermer og sort stakk med røde bånd omkring; og i linet
i halsen glitret en blank sølje; nedover ryggen hang to lyse fletter.
Det for noe gjennem hans hode om det Gråstenen hadde sagt
om hulderen; men han kunde ikke tenke sig om; før han visste
ord av hadde han løsnet tollekniven og kastet den over henne. Den
falt ned i vannet like ved bredden med et plask. Hun skvatt, snudde
sig mot der det plasket og så ned; så reiste hun sig og gikk ned
av kloppen og nedmed bredden, stakk armen ned i vannet og tok
kniven hans op. Hun så undrende først på den og så tilbake over
kloppen, stod likesom og speidet både op og nedmed bekken. Da
så han at hun var blek og hadde så underlig store øine. Hun tenkte
likesom et øieblikk på å komme over kloppen, og da stod han på
sprang, men hun betenkte sig, snudde og gikk med kniven i hånden
raskt tilbake bortover råket mot Likverne. Borte i svingen så han
at hun stanet og synte frem kniven til noen som satt på veikanten;
denne reiste sig, og det var en gammel helgeklædd kjerring. Hun
så på kniven og lo, og så derpå langt opover og pekte på Skarvangen.
Og sannelig syntes han ikke at hun akkurat lignet Kari Ile!
Dette sa ikke Veslejo noe om til Storjo heller. Da han kom til-
bake sa han bare:
«Mener du ikke, jeg har tapt bort kniven min,» og lot som han
lette.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
