Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - IX. Avferd
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Toke i Skarvangen 223
alltid stelle med for Stenson og Veslejo, for det var det von at han
kunde best ennu.
Men så kom det en uheppe med det også. Hitta som aldri var
med i seteren, hadde merket at de tok til å bære hitter nedover
råket igjen, og som vanlig gikk den efter ned til Likvernen. Men
Likvernen var stengt, hvor meget den enn skrapte på døren. Da
søkte den til den nye kvern og der blev den vel mottatt; men der
var alt rent og nyhøvlet, ikke noe mel utover gulv og vegger; det
var ikke noe for Hitta. Den gikk ut igjen og så sig vel om, kanskje
kunde den nu prøve tørken, der den aldri hadde vært inne. Døren
var ikke trukket helt til, det var en liten sprekk, såvidt den fikk
snuten inn, Jo var visst der inne. Den leet vart med snuten til den
fikk døren såvidt op at den kunde sprenge sig igjennem, stiltret sig
innover i mørket, og snart stod den midt i korndyngen på hjellen.
Jo som lå med hele hodet inne i den store stenovnen og holdt på
å nøre op, merket ikke noe, han gikk ut og stengte døren som han
pleide.
Dagen efter fant han Hitta midt i korndyngen, den var kvamnet.
Den gang hadde Jo tørket Hitta istedenfor kornet, og av dette
tok han varsel; nu vilde han slutte med tørken også, det var visst
dem som ikke vilde han skulde være der mer. Den vinteren kom
han ikke i Likvernen, fra nu av holdt han sig hjemme i Skarvangen.
Han stod nu oftere enn før ute på skrenten og så utover Ligrenden.
Og det gjorde han idag også. Solen er kommet langt over i vest
og ned mot likanten, så noe av baklien alt ligger i skygge. Men her
på denne siden av kvelven er det som alt blusser og tindrer i den
klare gjennemsiktige høstluft, rogn og bjørk har ennu ikke kastet
bladene og står som kjempefakler op av markene der de står enlige,
og som store bål hvor de står i klynge, for alle skinner de som
hamret av dyp bronse; og bort over alle åkrer står kornstaurene
i rad og bærer markens grøde, de skinner som det lyse gull, og fra
alle hustak blåner det i skiferen som av hetet stål.
Jo kjenner sig så underlig, han kan ikke samle sine tanker. Det
kommer noe varmt op i ham innvendig fra, slik som han ikke har
kjent det før, siden han var ung. Han føler en stor ømhet som
likesom tar op i sig alle dem som har vært om ham, Veslejo og
Veslekari og Kari Ile og Stenson, og allermest Berit som han aldri
har gjort noe vesen av før; nu kjenner han med ett at han er så
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
