Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
7
ken fra salen på Berger gikk da her også, så
utrolig det var ... I denne resten av et hjem, . . .
Hun stod midt i den lille, overfylte dagligstuen,
bordet lyste barnas bukett — ja, dess mer
hun så på den, dess sterkere lyste den.
Innen-ifra glødet de røde tulipanene, de gule
påske-klokkene; vår og vår! Resten av et hjem? Skam
dig, Hanna, å, skam dig! Hun rakte frem
hendene og la dem om blomstene; levende, silkefin
hud rørte hennes egen; kjølig barnehud kunde det
være . . . Og med ett blev liksom stillheten
omkring henne fylt: ikke én røst, men alles; et
«mor» i kor klang i stumheten, de kjente veggene
lukket sig omkring henne, gulvet under henne
blev trygt — her inne, nei, som her inne hadde
hun nå likevel aldri hørt til!
Hun satte sig på plassen sin ved vinduet. Tok
uvilkårlig efter den halvferdige genseren, som lå
oppå sybordet med de lange pinnene stukket inn
i mønstret — smilte og skubbet den unda. For
arbeide skulde hun da ikke. Sitte her og tenke litt
på barna, gi sig selv et øieblikk i fødselsdagsgave
midt i travelheten var det, hun skulde. Da kom
hun til å se på de to hendene, som var blitt
liggende oppå strikketøiet. Hun endret fingrenes
stilling, det hjalp ikke stort — de var blitt svært
gamle, innsunket under knokene, så rare og
ujevne i linjene; røde efter all vaskingen også.
Men de hadde vært svært pene engang . . . Hun
så på den glatte gullringen sin — ja, den gangen
hun fikk den hadde de vært pene.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
