Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
144
«Det er ikke noget å fortelle — iallfall ikke til
dig! Du, som besvimer av skrekk bare du leser
noget i en bok. Og nå er det slutt — nå skal jeg
være hos Otto — og få det godt, mor, og trygt
mor, og aldri mer . .
Hun endte ikke setningen. Men fra de blå øinene
stirret noget — en blank og naken angst.
Moren tidde. Det var som rimet alle tanker til
i henne, som stod hun i en skog av døde trær og
skimtet Lines skikkelse langt borte, på flukt —
«Vær glad, mor, vær glad for Otto og mig.
Vær glad for mig,» — datteren kastet sig ned
mot fanget hennes og gjemte ansiktet i det.
Tankene, de lydige tankene, var med ett blitt
styrløse. Det er herfra hun vil bort! Fra moren,
som er veggen her, er alle fire veggene, som hun
renner pannen imot! Å, kunne snakke ut til
nogen, si all ting som det er, opriktig, å, om hun
hadde kunnet det, bare denne ene gangen! Hvis
faren hadde levd, kanskje til ham — han, som
selv satt og leste og skrev; han, som bare vilde
ha fred — hun husket det godt! Han som hadde
nok med sitt, som ikke speidet bestandig, og
gjettet og var så nær at en annen ikke kan puste!
Line lå der og gråt. Moren lot henne. Strøk og
strøk over det silkebløte pikehåret — uten å vite
av det til slutt.
Så begynte hun sakte å snakke ned mot den
sammenkrøpne lille skikkelsen, som var blitt
stille:
«Men det går ikke an å rømme, Line — ikke
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
