Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
216
hun hjalp ham med å få skjorten op på den syke,
og han banket og lyttet nøiaktig på begge sider av
bryst og rygg. Da han hadde stukket hørerøret
ned i innerlommen på jakken, blev han stående
litt taus og se ned på broren. Hanna stod ved
siden av ham, tok ikke øinene fra det smale
ansiktet med den lille mørke barten, som gjemte
overleben. Alv lå og smilte — blikket var opspilt og
blankt, de ellers så bleke kinnene hadde en mørk
glød.
«Du kan spare dig å si noget, Kai. Jeg har det
på høire siden, jeg kjenner det da.»
«Du har ingen ting for det første, bare en
dempning,» svarte broren. «Dra op teppet og hold dig
varm, gutt.»
Han nikket og gikk inn i spisestuen. Hanna
drøiet litt før hun fulgte efter. Fra hun kom inn
hit første gang, for nogen timer siden, og møtte
Alvs øine og så gleden i dem for at hun kom, hadde
den vage skjelven, som satt i legemet, flyttet over
på sinnet også. Alltid når en av de store barna blev
syk, rådde en dobbeltfølelse i henne: Angsten for
at det skulde bli noget alvorlig; og sødmen ved å
ha dem så helt, så nær, avhengige av mors hender
igjen. Men aldri hadde hun kjent den så sterk
som nå — en nådegave var det å møte guttens
blikk, smilet i det, tryggheten, når hun snudde
puten hans; det første sky håndtrykket av den slappe
hånden hadde hatt trolldomsmakt: vei hadde
åpnet sig der ingen utvei var — byrden, som knuget
henne, var blitt løftet av henne; en liten stund,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
