Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
228
Datterens spede, faste armer sluttet til omkring
henne. «Blev du så glad, da?»
Så førte hun henne bort til veggen og fikk henne
over ende. Under telefonsamtalen, som hun hørte
gjennem den åpne døren, blev Hanna liggende
der.
Hun hadde vel holdt på å besvime — for første
gang. Det var vel sånn, det kom . . . Hun var
blitt for glad, ja — da hun hørte de himmelgode
ordene, at feberen hadde sloppet ham. Men hun
var da ikke glad? Nei. For Alv var ikke glad.
Hvad var det hun hadde sett i øinene hans?
«Jeg skulde hilse dig fra Kai, mams — vi skal
bare la ham sove.» — Line lå på kne like ved
henne og hvisket. — «Sove er det beste han kan
gjøre, og når han er våken, skal vi få mat i ham.
Og du skal klæ av dig — klæ helt av dig og legge
dig i sengen din, og Minken skal komme og sitte
hos Alv — og jeg skal hente noget mikstur og
kjøpe egg og fiskeboller — og du får ikke lov å
stå op før vi vekker dig. Det er ordre, mor.»
Hanna lukket uvilkårlig øinene; sove fra topp
til tå — sove uten klær på — sove rundt ... Så
la hun hendene på Lines skuldrer og kom sig
over ende.
«Men du må vekke mig straks han våkner, Line.
Lover du mig det. På æresord?»
«Minken og jeg kan da piske egg og gi ham,
mor — og varme op fiskebollene; buljong har vi
også, du kan sove rolig, mor.»
«Nei, Line. Ja, Line. Dere kan gjøre alt det.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
