Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
265
Og hun slapp ikke mannens hånd, mens hun
førte ham med sig.
Fra det innerste rummet hørte Hanna Alvs
dirrende stemme; og søster Karines beroligende: «Ja,
ja, hr. Mowitz —»
Så blev døren lukket.–-
Alene.
Hun var blitt stående der hun hele tiden hadde
stått, lenet mot veggen. Alt hadde skjedd på
sekunder; hun hadde ikke kunnet forhindre noget.
Det var forsent; Alv hadde fått vite, mannen var
her.
Line hadde vært tilfellets blinde redskap — Line,
som ingen ting skjønte og visste —
Da følte hun, nå også, sitt eget harde hjerteslag
— tok op mot det med hånden, som så ofte før.
Og i den evighet, minuttet er for sinnet, sanset
hun plutselig sin egen verden bak pannen, som et
levende vesen, nær, nær som veggen, hun støttet
sig imot. Den var det, hun kjempet for — den, hun
alltid hadde kjempet for, både når hun vant og når
hun tapte! Og i dag hadde hun kommet til den
ytterste skansen — med alt, hun fra ungdommen
og hit hadde holdt for rett, for ubrytelig lov, for
livets mening.
De vitende og de uvitende hadde hun mot sig.
Alene — så langt jorden rakk! Alene —
overrumplet — slått ut!
Oktoberdagen stirret på henne gjennem rutene
— i det grå kalde lyset stod de kjente tingene
herinne og hjalp henne ikke. Og harmen steg og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
