Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
284
fingerspissene, føler sig frem over den efter
vesken, finner nøkleknippet i den, håndfarer
nøkkelpipene. Nøklen hun har gått med i en snor om
halsen, den gangen Anders’ brev lå i leddiken
. . . Hun søker hullet i den øverste skuffen og
fører den inn. — Hånden leter sikkert langs
skuflens indre kant, skyver tilbake leddikklaffen og
finner. Øverst, ovenpå Karls hefte har hun lagt
den — som hun fant den i Knuts bukselomme; en
liten krøllet avispapir-tull. Da hun har den i
hånden skyver hun inn skuffen. Det er nok. Langs
kjøkkendørens nederkant ligger en tynn lysstrime
og viser veien tilbake.
Hun har ikke tenkt. Sansene, nervene har
handlet, sikre og uten skjelv. Men da hun kommer ut
i lyset igjen, ut i det lyse, kjente rummet, skjelver
hun i oprør. De tror, de er sterkere enn henne!
De tror, de kan dømme ham til å leve, mens hun
er hos ham! Karl-Vilhelm med sine kamfersprøiter
— han, som vet sannheten. Tør ikke gi ham morfin,
tør ikke gi ham giften! Er bare træl av sitt yrke,
han. Vet, at utenfor hjemmet her sitter de og
venter, som skal legge hele hjemmet øde. Tør ikke
likevel!
De små, firkantede, hvite papirene ligger på
kjøkkenbenken for henne. Hun løfter krukken ut
av kasserollen og fyller koppen — hun åpner
vero-nalpakke for pakke og heller op i suppen og rører
om. — Lebene ligger tett sammen i det hvite
ansiktet, øinene brenner. Livet er like ved henne, det
rekker efter henne — et lite skritt, og hun skal
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
