Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
296
rammer oss her på jorden, livet er uendelig og
mangfoldig, det har evighet i minutter, salighet i
et eneste sekund — helvete nok, himmel nok for
oss alle. Hver dag velger vi mellem dem, hver
handling er vår bekjennelse, den som blev til i
sinnet vårt, og som vi ikke fikk handle; den også.
Ritualets tunge sprog skred mot henne, truende
og trøstende. Hun hørte ordene; og hun møtte
dem med noget, som ikke tok ord og ikke hadde
form, det reiste sig bare foran henne som et vern.
Styrken av hennes eget livssyn samlet sig til noget
ubrytelig — fra årene, som hadde gått til årene,
hun enda hadde igjen å leve hvelvet det sig; med
alle nerver fornemmet hun, at den, som ikke svikter
skal bestå.
Hvit til lebene satt Hanna Mowitz ansikt til
ansikt med den unge presten. Han kom til å se på
benne, og han blev ved å se. Da han sa frem
skriftens sterke slutningsord: Død, hvor er din brodd?
Helvete, hvor er din seier? åpnet hun øinene og
møtte hans med sitt voldsomme, klare blikk. Det
var avdødes mor . . . Plutselig beveget tolket han
til slutt i et par ord de etterlattes sorg og savn.
Da kisten langsomt sank, reiste alle sig. Hanna
hørte Kristines høie, tynne gråt ... Så lå
blomstene alene igjen foran henne.
Nede ved utgangsdøren stod tre herrer med
flosshattene i hånden da hun passerte dem. Hun så
hvem det var; hun så Alvs sjef. Brystet løftet sig
litt på henne — i et eneste, dypt åndedrett strøk
hun ham ut for bestandig. —
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
