Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
297
Middagsbordet hadde de dekket før de gikk.
Vesla Jensen fulgte med dem hjem, det var bare å
gjøre i stand en kuvert til. Da maten var ferdig,
bar moren den inn; så satte hun sig igjen på sin
vante plass nederst, nærmest døren til gangen.
Bordet var som de husket det fra alle år.
Porse-lenet med den vannblå blomsterborden langs
kanten — opsatset med de små flaskene av gulhvitt
krustøi; løperen som begge døtrene hadde sydd;
midt på den skålen, fylt med brokete
evighetsblomster nå, det var høst. Og terrinen med
det klinkede lokket ved siden av moren; hun
løftet det av, og en svak damp steg fra den varme
suppen.
Ingen sa noget på en stund; oprådd satt de unge
og tok tallerknene og sendte dem videre. Det var så
stille herinne; å, all ting var for kjent, for
uforandret, for trykkende likt sig! Hjem, som ikke
lot sig rokke . . . Karl-Vilhelm satt og stred med
utlengt — lyttet på larmen fra gaten, svalte sig
med å tenke: når denne middagen er over, er det
over.
Så sa Vesla Jensen:
«Husker dere hvor rart Alv holdt skjeen, når han
spiste suppe? Sånn!»
Da reiste Knut hodet og så over på broren:
«Det var jevli kalt i Trondheim da jeg reiste;
kuldegrader. Det blir tidlig vinter, sier folk. Det
er fint terreng omkring der.»
Alv var ikke borte nok ennå til at de kunde ta på
å minnes. Og snakken løsnet om ski og skisport.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
