Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FÆRØISKE FOLKESAGN.
207
fingid nåkad i vesturhåvinum, ikki eitt æti fiskadist Hår gekk nå ein
fåtækur mådur, sum åtti mong små born, sorgarbundin og kærdi sina
neyd, hvussu hann skuldi fåa ein bita at leggja i munnin å bornunum.
Medan hann nå so gekk yid tungum hjarta og rådaloysi i huga, og
klågadi ivir lagnuna, sum vår honum so oblfd, at hann måtti svolta
bom sini i hel, tå melir hann einum huldumanni, sum spir hann, hvi
hann vår so harmfullur; Vågamådurin sigir honum orsokina.
Huldu-mådurin svårar honum tå, at tåd vår sind i honum, at hann og bornini
slculdu lida so illt; tf ikki treyt fiskurin, tå id teir hovdu dugad at finna
hann, og ti vildi hann nå siga honum frå, hvussu midid åtti at vera
lagt: astrikkjur i Dåli, tugvan å Hårdarvdlli, åjin i tanga, hår skalt
td fiskin fanga; tuggt jarn og trodid; hann, fd ikki fiskar tå, er feigur”.
Men tå id huldumådurin hetta hevdi sagt, hvarv hann brådliga uttan at
tyda hesi duldu ordini og hesi ékunnigu novnini. T6 for mådurin at
grunda ivir hetta, og um langt og leingi helt hann seg nokultinda håva
fingid skil å, hvår midid mundi vera; gomul folk i bigdini tyddu honum
ordini. Men nå vår eftir at faa at vita, hvi huldumådurin hevdi nevnt
atuggt jarn og trodid”; umsidir kom tåd honum i huga, at tuggt jarn
kundi vera meilan åf einum boygsli, og trodid jarn kundi vera hestaskogvur;
hetta tok hann og gjordi sår onglar åf. Tå ld hann er lidugur vid
hetta starvid, manna teir båt og rogva åt vestur f håv og leggja mid
so sum Vågamådurin hevdi åttydad ord huldumannins. Hann gav teim
ollum onglar, sum hann sjålvur hevdi smidad åf meiluboygslinum og
hesta-skénum, og so kastadu teir nidur; teir voru komnir å tåd ratta midid,
ti ikki hovdu teir sitid hår meira enn eina g6da lotu firr enn båturin
vår fullur åf fiski. Teir rédu nå fegnir heim åf hesum midinum, sum
enn å dogum kallast Dulurin eftir huldumanninum; hågar sekja menn
javnliga enn. Å heimferdioi rudu teir framm vid ein båt, sum teir ikki
kendu, og vår tåd ein huldubåtuk*; formådurin reisti seg upp år rongini
og tåladi so vid Vågamanniu: eydnumådur ertå, væl er tydad, og væl
er midid funnid; båturin såst ikki aftur. Men Vagamenn gleddust at
håva nåkad at geva konum og bornum tåd kvuldid og sidari.
Indhold. Skarven og ederfuglen vilde begge bave dunet og kunde
ikke blive enige om, hvem af dem der skulde få det. Da kom de
overens om, at det skulde tilhøre den, som først så solen stå op næste
morgen og råbte til den anden: sol er oppe. De satte sig da begge
om aftenen ved siden af hinanden i urden. Ederfuglen sov strax ind,
da solen gik ned; men skarven vidste, at den plejede at sove fast; for
XVI. SKARVUR OG ÆDA,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
