s Barndomstiden og ungdomsårene 15 ren. De to ante sikkerlig dengang ikke det ringeste om at de senere i livet skulde ferdes i de samme trak tene mot Sydpolens forlatte isørkener. Roald var den yngste av hele gutteflokken som herjet heroppe i Uranienborgskogen og egnen deromkring. Det gikk ham som det alltid går de yngre i en gutteskokk — han ble holdt nede, ble ertet og gjort narr av. Men Roald visste også å sette seg i respekt. Han lot seg lett erte, ble sint. En gang de store guttene var riktig ekle mot ham, slik som de større guttene bare kan være det i kraft av sin størrelse og sterkere never, for han bort i vedskjulet, hentet øksen og satte etter plageåndene sine: «Nå skal dere få!» Senere fikk han være i fred. I Uranienborgveien 9 hadde guttene en stor deilig hage — den rene landlige idyllen — hvor indianer nes hugh-hugh lød ildevarslende ut fra hagens busker og kjekke skjulesteder. Vintertiden gikk det løs med sneballkasting — gutters ynglingssport. Byens beste borgere gikk med floss dengang — utmerket skyte skive. Når de fornemme herrer gikk hjem til mid dag forbi Uranienborgveien 9, passerte de et gjerde som ikke var høyere enn at flossen stakk over kan ten. Bak gjerdet førte guttene hviskende samtaler, det klødde i fingrene, hvem kunne treffe den flossen? Og den flossen? «Du greier det ikke!» «Å, det skal du få se på!» En deilig snøball suser gjennom ver densrommet, klask! der sitter den i flossen. Så bar det avsted på vill flukt inn i hagen, bak dens busker og trær — inntil all fare var over og farvannet lå klart. Neste flosshatt! De lengere skiturene gikk oppover til Slemdalsjordene til noen gamle sagbruk der, og de lengste helt opp til Frognerseteren — opp Heftyes gamle vei. Roald var ikke med så langt — han var for liten, den yngste.