Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Barndomstiden
og
ungdomsårene
19
ham med følgende ord: «Det har ingen fare med det
kraniet — seig det til frimurerne, de trenger alle de
kraniene de kan komme over.»
I sitt enogtyvende år var Roald på moen som andre
unge menn. Han tok livet på moen som en kjærkom
men anledning til å herde kroppen, til videre å utvikle
musklene sine. Da han møtte for legekommisjonen
fryktet han at en skulle oppdage at han var nærsynt
— noe han var helt til sin død. Han unnlot å bære
briller for ikke direkte å gjøre oppmerksom på sin nær
synthet. Han ville ikke bli kassert som übrukelig for
noen pris. Han satte sin ære i å bli godtatt. Legen
som undersøkte ham ble imponert over hans kraftige
muskler og harmoniske kropp og ropte enda en del
offiserer til forat de kunne beskue vidunderen. Han ble
godtatt. Så var det skjæret unngått.
Han gjorde seg bemerket på moen også — ikke bare
ved sin særegne skarpe profil, men mest ved sin handle
måte ved forskjellige leiligheter. En av hans venner
fra den tiden forteller en liten episode som er karak
teristisk for vår polarforsker. Det var på Gardermoens
sandete sletter Roald og hans kamerater ekserserte. En
søndag morgen stod 3. kompani av Kristiania bataljon
— som Roald tilhørte — oppstilt i åpen firkant uten
for «Nilsebrakka». Guttene hadde sunget det vanlige
salmeverset, kommandersersjanten hadde lest «Fader
vår», kompanisjefen ropt ut sitt «Gud bevare Kongen
og fedrelandet» og alle guttene hadde istemt et kraftig
«Ja!» i den solblanke fine sommermorgenen. Så sa
kapteinen: «Det er gudstjeneste i lokalet i dag. Hvis
det er noen som ønsker å gå dit, så får han tre fram».
Musestille i geleddene — ingen rørte seg. Det var noe
av en bekjennelse å tre fram, og det var ikke så greitt.
Roalds venn, som forteller episoden, stod i annet ge
ledd og tenkte: «Du burde gå fram — vær nå ingen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
