Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Barndomstiden
og
ungdomsårene
27
folk og slede i snøen. Langt om lenge kom de tre til
en husmannsplass som bar det betegnende navn «Nat
ten». Hytta var så liten, det var ingen plass for tre
sultne og slitne skiløpere. Altså videre i nattens mulm
og mørke den lange veien ned til Espeneset, hvor hu
sets beboere ble dundret opp.
Her måtte redaktøren blant deltagerne skille lag,
hans avis kalte på ham, men de to andre fortsatte
turen langs Tinnsjøen til fjellgården Gjøsdal, hvor de
oppdrev en lefse som niste til turen over høyfjellet. Et
rav ruskende galt kart brakte skiløperne en mil for
langt sør, og de ble derfor nødt til å dra nordvest igjen
over Skarsfjell. Nord for fjellet kom de i skumringen
til et lite vann. Oppe i skråningen oppdaget Amundsen
en miserabel steinhytte som hverken hadde dører eller
vegger. De to la seg i soveposene oppå den harde snøen
og tenkte seg de skulde få sove. Det var første gang de
to lå ute om natten. Men den sterke kulden og en bitende
frost umuliggjorde søvnen fullstendig. Etter 14 timers
søvnløs natt tørnet de to ut, satte til livs den siste rest
av provianten og dro avsted i 40 kuldegrader, i en bi
tende sno. Under marsjen ropte Amundsen: «Nei, se de
der!» Han strakte fram to fingrer som var forvandlet
til to isklumper. Det ble å gni fingrene godt med snø.
Fingrene fikk han beholde, men begge to oppnådde å få
frostblemmer på hendene. Den anstrengende marsjen
gikk videre nedover hele Møsvatn, Flatdal, Heddal og
Meheia til Kongsberg og så hjem til nye planer og de
neste eventyrene.
I en bok, «Vinterliv på fjellet», har redaktør Urdahl
skildret denne skituren. I den humoristiske skildringen
kaller han Amundsen for «Nordpolsfareren». «Han var
den lengste i kompaniet,» sier forfatteren, «hadde et
halvt år intet å gjøre og var derfor velfødd og
utrenet.» Denne skituren i 1894 var en liten forsmak
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
