Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ROALD AMUNDSEN SOM HAN VAR
Hans dag på toktene og i hjemmet, mennesket Roald Amund
sen, mennene som fulgte ham, den siste reis.
Stålfjærene i kroppen hadde Amundsen fått gjen
nom sin systematiske trening fra ungdommen av og
til sitt siste leveår. Hans dag begynte omtrent når
solen gled oppover åskammen, morgengymnastikken
forsømte han aldri — hverken i hjemmet eller på
toktene. Fra tidlig om våren til sent ut på høsten når
bladene tok til å dale fra hagens mektige kastanje
trær badet han. Hver formiddag — i alskens vær —
tok han sin ensomme to timers tur — ikke langs opp
tråkkete stier og veier, nei, gjennom skog og mark,
vidjekratt og ulendt terreng. Treningen måtte holdes
vedlike — det nyttet ikke å begynne treningen når
en kom i felten. Amundsen var hjemmekjær som få
og visste bedre enn mange hvordan en riktig hjem
mets fest skulle lages — om det så var ute ved
Bunnefjorden eller i «hjemmet» i polarisens vold. Han
hadde alltid noe å henge hendene i — ute på Bårdrud
spadde han, hvis han da var hjemme ut på våren eller
sommeren, hugde litt ved i skogen og ryddet opp der,
stelte i huset og greidde seg selv. Han elsket gammel
god musikk som var til å forstå, og selv spilte han
piano, både etter gehør og etter noter.
Hans hjem måtte selvsagt ligge ved sjøen, så han
kunne høre bølgeskvulpet til enhver tid, ta sine bad
og hente sine blåskjell nede i stranden.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
