Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
168
Roald
Amundsen
som
han
var
han så oppholdt seg i hjemmets lune vrå og holdt på
med å skrive boken om en av ferdene, eller om han
lå fastlåst blant skrugarer i et ishelvete.
Sommeren 1926 — etter en seierrik tokt tvers over
Polhavet og all folkehyllesten gjennom Amerika og
feiringen av folkehelten her hjemme, slo han seg
ned i sitt hjem og skrev beretningen om denne første
luftskipsferden over Polhavet. Hans nevø skulle
skildre den første delen av turen — den fra Roma til
Svalbard. I en liten pause ut på dagen spør Amund
sen forsiktig:
— Nå hvor mange sider har du skrevet?
— Tolv.
— Jeg har -skrevet femten, sier han med åpenbar
fryd.
En sier gjerne at mannfolk aldri bnr voksne. Det
gjalt i like høy grad Amundsen og hans venner som
så mange andre. Minister Gade forteller blant annet
følgende som illustrerer dette:
— Terrenget rundt hjemmet hans var — som kjent
— ypperlig egnet til fine fotturer. Spenstig som en
stålfjær var jo Amundsen og det hendte mer enn
en gang at han sa, når en var der ute:
— Kom nå gett, nå skal vi ha oss en frisk tur i
skogen. Ikke no tøys — en rask tur gir go appetitt
til middag.
Og så for han han avsted som olja lyn, jeg peste
og pustet og fulgte med så godt jeg formådde. Han
frydet seg som en guttunge når han kunne fare slik
avsted — særlig når han kunne slå noen, og det falt
ham ikke vanskelig. Men jeg fikk et søt hevn en gang
i Amerika.
Vi pleide gå i romerbad sammen — Ellsworth var
forresten også med. Amundsen klaget over at de som
masserte ham tok på ham som en kanarifugl prikket en.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
