- Project Runeberg -  Apotekeren fra Weltwil /
95

(1917) [MARC] Author: Ernst Zahn Translator: Anna Lassen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - IX

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

at assistere paa en koncert, som blev git av en stor
sangforening min far var medlem av. Jeg fik senere
høre at det var av sparsomhetshensyn. Men jeg tok mig
ordentlig sammen, og foruten at jeg akkompagnerte til
nogen sange, spilte jeg to solonumre. Publikum lønnet
mig med stormende bifald. Men næste dags kritik rev
mine kranser saa grundig istykker, at jeg næsten skam-
met mig ved at vise mig paa gaten ved høilys dag.

De kan kalde mig feig; De kan si jeg er overdreven
nærtagende, men fra den dag av har jeg ikke rørt et
piano. Jeg begravet for stedse det første av mine to
livshaab. Det andet fulgte snart efter. Og disse to be-
gravelser foregik, uten at min lille far og poet snekret
nogen vakker likkiste eller forfattet et pent litet rim.

Hos Leuteneggers blev der ikke talt et ord om
koncerten. Men Fritz fortalte mig en dag om en anden
stor koncert, som var berammet, og jeg forstod at dette
var aarets store, musikalske begivenhet for ham, og at
han ikke fandt min koncert omtalen værd.

Da kom Sophie hjem.

Jeg traf hende først tre dage efter hendes hjem-
komst. Jeg var nu sjelden inde hos familien, og ellers
mødte jeg hende ikke. Men den tredje dag maatte jeg
gaa ind i et forretningsanliggende, og da saa jeg hende
sitte ved bordet sammen med sine forældre og sin bror.
Mit hjerte banket. Hun forekom mig høiere og for-
nemmere end før, men ansigtet var like yndig. Jeg
søkte hendes øine. De undvek ikke mine — blikket
var kun blit litt kjølig som om hun ikke rigtig husket
om det var saa, at vi hadde været saa gode
venner.

Hvor ondt det gjorde. Og allikevel var det næsten
bare som jeg hadde ventet det. Min forundring var

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Apr 16 16:31:00 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/apoteker/0095.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free