- Project Runeberg -  Apotekeren fra Weltwil /
250

(1917) [MARC] Author: Ernst Zahn Translator: Anna Lassen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XXIV

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

— 250 —

Den unge kone husket idag saa merkværdig tydelig
det hun hadde staat og tænkt paa igaar, der ved vinduet.
Og hun blev tung om hjertet, fordi hun ikke kunde
tænke de samme tanker idag. Hun satte sig paa ovns-
bænken, la hænderne i skjødet og tænkte efter. Derborte
stod blomsterpottene i række og rad paa et bord. Hun
hadde skyndt sig at ta dem ind tidlig om morgenen,
men mange hang med bladene. De hadde frosset om
natten. Og idag var der ingen sol. Stormen kom hvert
øjeblik hylende om hjørnet, og hver gang hev den sne
op mot vinduet. Sneen blev liggende paa sprossene, og ute
paa markerne var den allerede et par tommer høi. Og
mændene — ja nu blev det utsættelse med markarbeidet!
faften kom de tidlig ind, og de fik stunder til at sitte
længe ved maaltiderne.

Meieli sukket. Det søte ansigt var blit litt smalt
og farveløst, og øinene var blit store med ringer om.
Kanske kom det av vinteren og stueluften. Eller skulde
et nyt liv fremmes? Nei, det var det ikke. Saa maatte
det vel være stuelivet og de lukkete vinduer. Mændene
— tænkte hun — de var derborte i uthusene. Den ene
hos kjørene, den anden med veden. Det blev en god
stund før de kom ind. Men — men — det var endnu
bedre om de var længere ute — og hun fik være længer
alene. Forunderlige tanke! Forunderlig at hun netop
skulde længes efter det, nu det var vaar.

Der glimtet noget i de lange øienhaar. Øienlaagene
var sænket, og hun tørret ikke taarene bort. De blev
Store og tunge og faldt omsider. Netop paa de to
buttede, litt brune hænder faldt de. Men derav blev
ikke hjertet lettere. —Merkværdig tungt var Meieli
Blochingers hjerte nu — hadde det længe været. Tungt
som en sten. Naar dette var begyndt, visste hun ikke.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Apr 16 16:31:00 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/apoteker/0250.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free