Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Ammundsen ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
27
Amundsen
28
samt få nytt utstyr og proviantere for syv år. A.
reiste imidlertid hjem til Norge. Da han kom tilbake
til Seattle for å gå ombord i «Maud», hadde han med en
Junker flyvemaskin. Den 1. juni 1922 stevnet «Maud»
nordover under Wistings kommando og med H. U. Sverdrup
som leder av de videnskabelige arbeider. Den 8. aug.
frøs skibet fast nær Haraldøen øst for Wrangel Land,
og «Maud» begynte på sin 3-års drift i isen nord for
Øst-Asias kyst 1922—25. Men allerede den 28. juli
hadde A. sammen med Omdal forlatt «Maud» ved Point
Hope på Alaskas vestkyst. Grunnen til at A. på denne
måte forlot «Maud» var at han mente at fartøiet ikke vilde
komme inn i en driftsrute, som vilde føre det over
Nordpolen, men at det kun vilde komme til å følge
«Jeanette»s eller «Fram»s ruter. Da hans hovedopgave
var å utforske de ukjente områder ved polen, vilde han
forsøke å løse denne ved hjelp av flyvemaskin. Han
drog med skonnerten «G. S. Holmes» fra Point Hope til
Wainwright vest for Point Barrow på Alaskas nordk^-st.
Hele sommeren og høsten 1922 blev han hindret i ethvert
forsøk på grunn av storm og vedvarende styggevær. Han
blev derfor nødt til å overvintre ved Wainw^right. Han
foretok om vinteren med hundeslede en tur til Nome, i
tiden fra 19. desbr. 1922 til 12. mai 1923. Først omkring
midten av mai 1923 blev det første flyveforsøk foretatt, men
det blev helt mislykket. Ved landingen brakk
junkerma-skinen sitt understell, og den kunde ikke repareres. A.
måtte derfor vende hjem med uforrettet sak. Utsiktene
for polflyvningen var nu meget mørke, og da han
samtidig var kommet op i store økonomiske vanskeligheter,
var han fortvilelsen nær. Imidlertid kom redningen ved
at den amerikanske millionær Lincoln Ellsworth (s. d.)
høsten 1924 tilbød A. sin økonomiske støtte til en ny
flyveferd sommeren 1925 mot å bli deltager og dele
ledelsen med A. Der blev anskaffet to Dornier-Wal
flyvebåter, som blev kalt «N 24» og «N 25».
Flyve-maskinene blev fraktet til Ny-Ålesund, Kings Bay, hvorfra
starten skulde foregå. Hver maskin førte med proviant
for 30 dager, en sammenleggbar seilduksbåt, polarslede,
telt, 30 1. petroleum, primus, måleinstrumenter, gevær
med 200 patroner m. m. Den 21. mai 1925 kl. 17.10
forlot begge maskiner Kings Bay med kurs for polen.
Ombord i «N 25» var A. observatør, pr.løitnant Hjalmar
Riiser-Larsen pilot og H. Feucht mekaniker, og i «N 24»
Ellsworth observatør, pr.løitnant Leif Dietrichson pilot
og Oskar Omdal mekaniker. Den 22. mai kl. 1.15 blev
«N 25» på grunn av motorfeil nødt til å gå ned i en
råk på 87° 43’ n.br., 10^37’ v. 1„ og «N 24» gikk da
også ned. Mens verden var i den største spenning om
ekspedisjonens skjebne, kjempet de seks mann i isen for
å komme op med den ene maskin. Endelig den 15. juni,
altså den 24. dag efter starten, hadde man fått i stand
en brukbar startplass på 500 m.s lengde. Man var da
drevet til 87° 33,3’ n.br., 8° 32’6 v.l. «N 25» hevet
sig atter, med alle seks mann ombord, og den 850 km.
lange vei til Svalbard blev tilbakelagt delvis i tåke. Man
landet i Brennevinbukten på Nordostlandet og blev her
tatt ombord i motorkutter «Sjøliv» av Balsfjord, skipper
N. Vollan, og av denne blev de ført til Ny-Ålesund, På
denne tur var det blitt konstatert at der intet land fantes
på et areal av omkring 160 000 km.’^, som ekspedisjonen
hadde overskuet. Da dybden ved det nordligste punkt
var 3 750 m., var det lite sannsynlig at der vilde finnes
land i nærmeste omegn av Nordpolen. A. og hans folk
blev nu mottatt med store ovasjoner på sin reise
sydover til Horten med kulidamperen «Albrecht W.Selmer».
Fra Horten blev «N 25» fløiet til Oslo, hvor en festlig
mottagelse fant sted. Under denne flyvning var A. kommet
til det resultat at flyvemaskiner ikke egner sig for
polartraktene. Han mente at en flyvning over polen
lettere kunde gjennemføres med et st3a-bart luftskib.
Sammen med Ellsworth blev planene lagt til en sådan
ferd tvers over hele Polhavet fra Spitsbergen til Alaska.
I 1925 blev innkjøpt det italienske luftskib N 1, som
var konstruert og b3^gget av oberst Umberto Nobile.
Skibet fikk navnet «Norge», og den 29. mars 1926 heiste
kapt. Wisting det norske flagg på det. «Maud» var av
økonomiske grunner blitt hjemkalt. Ferdens
deltagere var: A. og Ellsworth ledere, Nobile luftskibets
fører, Riiser-Larsen navigatør og ekspedisjonens
næstkommanderende, løitnant E. Horgen siderormann, Oscar
Wisting høiderormann, kapt B. L. Gottwaldt radioekspert^
Finn Malmgren meteorolog, F. Kamm journalist, F. Storm
Johnsen radiotelegrafist, alle i den store gondol. Videre:
Omdal mekaniker, italienerne Natale Cecioni
overmekaniker, Renate Alesandrini rigger, Ettore Arduino, Attilio
Caratti og Vincenzo Pomella motormekanikere, ialt 16
mann. «Norge» var 106 m. lang, hadde 32 bensintanker
og gjorde en fart av 60 — 80 km. med 1 200 omdreininger
av motoren. Flyvehøiden var 200 — 300 m. Man
medførte proviant for 50 dager. Luftskibet forlot Giampino
10. april 1926, anløp Pulham og kom til Oslo den 14.
kl. 16. Den 15. kl. 1.20 fortsatte reisen til Gatsjina i
Rvissland hvor man var til den 5. mai, da kursen sattes for
Vadsø, hvor man ankom den 6. mai kl. 5.30. Kl. 15
samme dag fortsatte skibet til Ny-Ålesund ved Kings
Bay hvortil det ankom den 7. mai kl. 7 efter 7 600 km.s.
flukt. Den 11. mai kl. 8.55 fant starten sted og den
12. mai kl. 1.25 Gr. tid passerte luftskibet polpunktet
hvor det norske, amerikanske og italienske flagg blev
kastet ned. Fra Svalbard var det klart en tid, så fikk
man tåke, men ved Nordpolen var det atter klart og
stille med 11 kuldegrader. Torsdag morgen den 13. mai^
46 timer og 45 min. efter starten, så man land ved Point
Barrow. Den 14. mai kl. 9 måtte man nødlande i Teller
i Alaska efter at luftskibet hadde drevet en tur utover
Beringstredet. Man opdaget ikke nytt land på reisen,
som ellers var meget spennende og farefull. Således
blev isbiter fra propellene kastet mot ballongduken
og skar denne i st^^kker. — A. hadde hermed fullført
alle sine planer. Han hadde plantet det norske flagg på
’ begge poler, samt fullført både Nordvest- og
Nordostpassasjen, han hadde innskrevet sitt navn iblandt historiens
største opdagere. Det var Norsk Luftseiladsforening^
formann redaktør Rolf Thommesen, som organiserte
og administrerte Roald Amundsens polflyvninger. Der
blev dannet et eget aktieselskap. Norsk
Luftseiladsfor-ening A/S. som finansierte begge ekspedisjoner. Pengene
blev skaffet tilveie ved aviskontrakter, frivillig
bidrag, film, A.s bøker samt hans
foredrag. Som nevnt gav Lincoln Ellsworth
betydelige beløp til begge ekspedisjoner.
Den norske stat støttet også ved å utgi
spesielle frimerker (polfrimerker). Enn
videre stillet staten marinens skiber
«Farm» og «Heimdal» til disposisjon
og bidrog også med å avgi telter,
soveposer o. a. til ekspedisjonen. Til
«Norges »-ferden ydet den italienske
regjering betydelige beløp i form av
gratis materiale av forskjellig slags. Likeså storslagent
som A.s liv hadde vært, likeså verdig blev hans
død. Da «Italia»-ferden under general Nobile var
forulykket nord for Svalbard, meldte A. sig øieblikkelig
til å delta i hjelpearbeidet. Den 18. juni 1928 drog han
selv sjette med den franske flyvemaskin «Latham» fra
Tromsø for å undsette Nobile. De øvrige deltagere i
ferden var kaptein René Guilbaud, løitnant de Guverville,
mekaniker Brazy, telegrafist Valette og kaptein
Dietrichson. Tre timer efter starten, d. v. s. omtrent kl. 19 hørte
Polfrimerke
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
