Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Byggelån ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
145
Byggelån—Bygningslovgivning
146
vilde bygge for å skaffe hvert av medlemmene en leilighet.
Ved siden herav har der naturligvis videre forekommet
spekulasjonsaktieselskaper, som har bygget for efterpå å
selge leilighetene som aktieleiligheter. Og endelig har
der også forekommet aktieselskaper av filantropisk art.
— Efterhånden har imidlertid også samvirkelagene fått
større utbredelse. Man mente å burde utnytte de små
spareres midler til boligbygging gjennem dannelse av
åpne kooperative spare- og byggeforeninger. Her skal
foreningen være en sparekasse, hvor medlemmene efter
hvert (ukentlig eller månedlig) innskyter sine små bidrag.
Ikke alle kooperative byggeforeninger tok dog
spare-virksomheten op, men innskrenket sig til
byggevirksomhet. På den annen side er der også kooperative
foreninger, som ikke har begrenset sig til å bygge for
medlemmene, men dessuten har påtatt sig bygging
for private. Blandt de kooperative byggeselskaper er
det første og vel også det største «Kristiania (senere Oslo)
havebyselskap», som står som eier av Ullevål haveby
(se Havebyer). Også flere andre kooperative
foreninger er blitt oprettet i Oslo, likesom en rekke av de litt
større byer har fått sådanne.
Byggelån og boliglån. En av de vesentligste årsaker
til, at den private byggevirksommet allerede før
Verdenskrigens utbrudd blev så sterkt innskrenket i Norge, var
vanskelighetene ved å skaffe fornøden kapital. Dels
hang der igjen efter de slette erfaringer fra den
voldsomme byggeperiode i 90-årene en frykt og ulyst til
pengeplasering i leiegårder. Og dels var der lett adgang
til å anbringe ledig kapital fordelaktigere på annen måte
enn ved å binde pengene i boligbygging. Ikke blott var
det vanskelig å få b. til rimelig rente, men det
var også vanskelig å få b. konvertert i faste lån,
og de lån man fikk i bankene, var for lave i forhold
til byggesummen. Visstnok hadde man helt siden 1903
hatt en kredittinstitusjon, hvis ene hovedopgave nettop
var å gi lån til boligbygging, nemlig den Norske stats
småbruk- og boligbank (s. d.). For bankens
utlånsvirksomhet var der imidlertid optrukket en rekke
innskrenkende bestemmelser, som i adskillig utstrekning har
hemmet dens virksomhet, således at dens betydning i
de vanskelige år under og efter krigen ikke blev på
langt nær så stor som den ellers kunde ha blitt.
Foruten denne statsinstitusjon, der tar særlig sikte på å
fremme boligb y g g i n g e n, hadde man også
statsinstitusjonen Norges hypotekbank, som imidlertid efterhånden
fortrinsvis er blitt en landmannsbank, og de to private
realkredittbanker — en i Oslo og en i Trondheim —
så vel som «De Forenede norske kreditforeninger», stiftet
i 1907, og «Den Norske hypothekforening for 2den
prioritets pantelån», stiftet i 1913. Ingen av disse to
kredittforeninger fikk dog nogen større betydning i den første
tid. Og dette blev heller ikke tilfelle med den i 1919
stiftede og i 1930 ophevede «Industriens kreditforening
for egne hjem». I de aller siste år har imidlertid «De
Forenede norske kreditforeninger» fått stor fremgang.
For å skaffe midler til boligbyggingen foreslo derfor
allerede «Statens boligkomité av 1916» i sin i 1919
av-givne innstilling, at der skulde kunne oprettes
kommunale byggefond, hvis midler for en mindre dels
vedkommende skaffes av kommunekassen, således at den
vilde falle de ordinære skatteydere til last, mens den
overveiende del skulde skaffes fra arbeidsgiverne i
kommunen i forhold til det antall arbeidere som de
sysselsatte. I 1920 foreslo komitéen også oprettet en
bolig-kredittbank, hvis midler skulde tilveiebringes ved
utstedelse av ihendehaverobligasjoner, og som i regelen bare
skulde yde lån til ferdige boliger, ikke byggelån. Videre
fremkom også et par forslag om fremme av
boligbyggingens finansiering gjennem en husleiestigningsskatt på
den eldre bebyggelse. Men først i 1925 blev der
fremsatt proposisjon om utferdigelse av en lov om Statens^
boligfond og kommunale byggefonds. Av dette boligfond
skulde ydes lån til boliger på 2nen prioritet, idet billige
sådanne lån antokes å ville virke mest stimulerende på
byggevirksomheten. Midlerne skulde tilveiebringes ved
utstedelse av ihendehaverobligasjoner. Midlerne til de
kommunale byggefonds skulde tilveiebringes på den
måte bystyret fant heldigst; der burde dog åpnes
adgang til å få de nødvendige midler ved beskatning av
den eldre bebyggelse. Ved behandlingen i stortinget
blev imidlertid proposisjonen forkastet. For å bringe
på det rene hvorledes stillingen f. t. var på
pantelåns-markedet blev i 1929 en rekke kommuner forelagt et
spørsmål om, hvorvidt det i begynnelsen av 1929 var
forbundet med vanskeligheter å få bygge- og pantelån,
og hvad rentefoten var for sådanne lån. Og resultatet
var, at av de 53 byer som besvarte spørsmålet, svarte
3 av de største, 9 av de middelstore og 19 av de små —
altså ialt 31 byer —, at det var vanskelig å få lån^
mens 2 av de største, 8 av de middelstore og 12 av de
små mente, at der ingen sådanne vanskeligheter var.
Den almindelige rentefot blev av 9 byer opgitt til 57-2
og av 14 til 6 7o; i nogen ganske få tilfelle blev den
opgitt til en annen procent og da som regel 6V2. Av
landskommuner svarte 87, at det var vanskelig å få lån,
og 92, at det ikke var vanskelig.
Byggeplikt for arbeidsgivere. Ved kap. HI i lov
om boligforholdene av 12. juli 1918 blev der åpnet
adgang for kongen til, efter andragende fra kommunest^^ret,
å pålegge arbeidsgivere (ikke bare industrielle, men også
kommersielle), som herefter anlegger nye eller utvider
eldre virksomheter, å føre op boliger for alle eller en
del av virksomhetens arbeidere og funksjonærer.
Meldeplikt for arbeidsgivere i henhold til disse bestemmelser
er blitt pålagt i 10 byer og 7 landskommuner. Men
bare i en ganske liten by vites ordningen å ha ledet til
at byggeplikt i et eneste tilfelle er blitt pålagt. Lov om
boligforholdene er nu ophevet undtagen for Oslos
ved’kommende (seHusleieregulering).
Bygland, herred i Aust-Agder fylke, 1 356,90 km.’^
med 1 995 innb. (1930); 1.5 pr. km.^ Landbruksskole.
Antatt formue 1929 6 702 000 kr , antatt inntekt 905 000 kr.
Bygningslovgivning. Arbeidet med revisjon av b.
blev avsluttet i 1924 med utferdigelse av 1. lov om
bygningsvesenet og 2. lov om bygningskommuner, begge
av 22. febr. 1924. Forskrifter til supplering av
førstnevnte lov blev utferdiget av departementet den 6. oktbr.
1928, og vedtekter angående forandringer i og tillegg til
lovens bestemmelser for de 3 største byer samt for Aker
og Strinda blev stadfestet i løpet av høsten 1928.
Ovennevnte lover, forskrifter og vedtekter trådte derefter i
kraft 1. jan. 1929. Senere har en rekke byer,
bygningskommuner og bygningsdistrikter fått stadfestet
bygningsvedtekter som gjelder for vedkommende sted ved siden av
bygningsloven og departementets forskrifter. Loven om
b3^gningsvesenet med supplerende forskrifter gjelder for
alle landets byer, for byenes byggebelter og dessuten for
de strøk på landets grunn iøvrig som før 1. jan. 1929
var underlagt b eller hvor departementet senere har
bestemt at bygningsloven skal være gjeldende.
Bygge-beltene, hvis bredde i loven er fastsatt til 200 m.
utenfor bygrensen, men som av departementet kan utvides,
er i motsetning til den eldre ordning underlagt sine
egne bygningsmyndigheter, ikke vedkommende bys.
Departementet kan dog efter andragende bestemme at
administrasjonen skal overtas av byens bygningsmyndigheter,
og for enkelte byggebelters vedkommende er det truffet
bestemmelse herom. Foruten i byggebeltene gjelder
bygningsloven for tiden i ca. 200 strøk på landets grunn. En
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
