Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Fouché ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
315
Frankrike
31G
103.8 mill. innb. Av stamlandets befolkning er 85.2 %
franskmenn, proven^aler og valloner, 2.9 7o (1.2 mill.)
italienere, 1.5 (600 000) spaniere, 2.4 (1 mill.) bretoner,
4.1^0 (1.7 mill.) tyskere, 0.6^0 (250 000) flamer, 1.3 Vo
(550 000) slaver, 0.4 (150 000) jøder, 0.4 7o (170 000) basker.
Fødselsprocent 1929 17.7 ^oo, dødsprocent 18, altså
fødselsunderskudd (12 564). De største byer er (efter
tellingen i mars 1926) Paris 2 871 000, Marseille 652 000,
Lyon 571 000, Bordeaux 256 000, Lille 202 000. Over
100 000 har enn videre følgende byer: Saint-Etienne,
Nantes, Nice (Nizza), Toulouse, Strasbourg, Le Havre,
Rouen, Rovibaix, Toulon, Nancy, Clermont Ferrand, Reims.
— Forfatning. I 1927 innførtes igjen den gamle
ordning med flertallsvalg i enkeltmannskretser til
deputertkammeret (istedenfor som fra 1919 listevalg i
departe-mentskretser). Fra 1925 er oprettet et rådgivende Gonseil
national économique på 47 medlemmer. — Finanser.
Budgettet 1930 balanserer omtrent med 48.7 milliard frc.
Statsgjelden 31. oktbr. 1929, 438 milliarder frc.
Kursverdi juni 1930: 100 frc. = 3.9 doll. — Næringsveier.
Innførsel av hvete steg 1926—29 fra omtrent Vj^ mill.
tonn til 1.4 mill., men utførselen sank fra 16 500 tonn
til 700, med samtidig fall i utførselen av hvetemel fra
30 000 tonn til 2 000. Vingårdsareal (1929) 1.6 mill. ha.,
vinhøst 63 mill. hl. Utvinningen av (sten- og brun-)
kull er i årene 1924—29 steget fra 45 mill. metr. tonn til
55 mill., derav 41 mill. tonn i departementet Pas de Calais
og Nord, i Saarområdet (1925) 13 mill. Kullgrubene
sysselsetter 300 000 mann. Utvinning av jernmalm er i de
s. å. steget fra 29 mill. metr. tonn til 49.3 mill.
Fremstilling av råjern 10.3 mill. metr. tonn (1924 7.7 mill.).
Av nyttbar vannkraft disponerer F. over 5.4 mill hk.,
derav utnyttet (1926) 2 mill. Handelsomsetning 1929:
Innførsel 58’A milliard frc., utførsel 50 milliarder
(henholdsvis 872 og 7’/3 milliard skandinaviske gullkroner).
Handelsomsetning med Norge (1928): Innførsel 26 mill.
kr., utførsel 29’/3 mill. Handelsflåten 1929: 1 662 skib,
3 380 000 reg.tonn br. Fra F. kom til Norge 1929
112 skib, 72 166 br.tonn. Til F. gikk fra Norge 225 skib,
146 221 nettoton. — Samferdsel. 1. oktbr. 1925
åp-nedes en 8 km. lang tunnel ved Rove i Hhone-deltaet til
forbedring av skibsfarten fra Middelhavet (Marseille) på
Rhone. Jernveisnettet (1927) 53 561 km. De franske
jernbaner skal elektrifiseres.— Litteratur. Det 18.og 19.årh.s
franske litteratur var vesentlig optatt med å opløse gamle
verdier; det 20.s derimot med å bygge nye, på de gamles
ruiner. Den fortsetter således det tilbakeslag som
innlededes av romantikken fra 1830 og av symbolismen fra
midten av 1880-årene. Den gamle litteratur var
materialistisk, individualistisk og opløsende, den nye er
idealistisk, samlende og konstruktiv. (En del av den gamle
individualisme lever videre på venstre fløi, men det er
betegnende at skeptikeren Anatole France ved sin død
i 1924 ingen efterfølger fikk.) I realiteten ytret den nye
bevegelse s g på høist forskjellig vis. 1. Den styrket den
religiøse følelse, både i og utenfor den katolske leir
(Maurice Barres, Charles Péguy, André Gide). 2. Den
styrket statsidéen og blev til nasjonalisme,
tradisjonal-isme, regionalisme (Barres, Gh. Maurras). 3. Den vakte
en fornyet interesse for det indre liv, for psykologi,
som også kom andre lands åndsliv til gode (André Gide).
4. Den fremkalte dermed en ny erkjennelse som ikke
lenger bygger på skepsis, analyse, ren fornuft og
statistikk, men (i likhet med Bergsons) på sympati og
intuisjon (André Gide). 5. Den ytret sig som rent menneskelig
medfølelse, særlig med de små i samfundet (Romain
Rolland). Disse retninger har fortsatt sig i den nye
generasjon som trådte frem i årene like før
Verdenskrigen og senere. Fransk litteratur av idag faller således
i følgende grupper: 1. Ny katolisismen med lyrikeren
og dramatikeren Paul Glaudel, kritikeren H. Massis,
filosofen Jacques Maritain og romanforfatterne Julien Green
og Georges Bernanos. 2. Nasjonalismen (som dog har
tapt terreng efter krigen) med Gh. Maurras, journalisten
Léon Daudet, historikeren Jacques Bainville, og Louis
Bertrand. 3. Den psykologiske skole: Gide, Marcel
Proust med sin veldige og epokegjørende roman: «A la
recherche du temps perdu», Jean Gocteau, Raymond
Radiguet. 4. Kosmopolitismen, som litterært sett
stammer fra André Gide, og som har fått et mektig støt
fremover ved de stadig forbedrede kommunikasjoner, ved
krigen og ved dannelsen av Nasjonenes forbund: Valéry,
Larbaud, Jean Giraudoux, Paul Morand, Pierre Mac Orlan
(kanskje kunde man herhen regne også brødrene Tharaud
og Pierre Benoit). 5. Intuitiv og konstruktiv
erkjennelse: André Gide, Paul Valéry, André Maurois,
Ramon Fernandez. 6. Humanitarismen: Romain
Rolland, Jules Romains, Duhamel, Gh. Vildrac, filosofen
Alain (psevd. for E. Ghartier), Henri Barbusse, Pierre
Hamp, Panai’t Istrati. — I formen ytret den samlende
tendens sig undertiden som disiplin, som fikk navnet
klassisisme. Den sees i lyrikken hos Paul Valéry, i den
fortellende litteratur hos Gide, Romains og Gocteau. På
den annen side krevet den inntrengende psykologiske
skildring hos Marcel Proust en umåtelig bredde. Teatret
levde på Batailles og Bernsteins boulevardstykker og
Gaillavets og de Flers s komedier, inntil Jacques Gopeau
innledet en fornyelse ved i 1913 å stifte «Le Théåtre du
vieux colombier», som blev et tilfluktsted for ærlige
dramatikere. Gopeaus teater gikk inn i 1924, men hans
arbeide er i de senere år blitt fortsatt av bl. a. Dullin,
Baty, Jouvet og Pitoéff. De mest fremragende blandt
de nye dramatikere er René Lenormand, J. Romains,
J. Giraudoux, Gh. Vildrac, J. Gocteau, Jean Sarment,
Marcel Pagnol og Marcel Achard. En betydelig kritiker
er Albert Thibaudet. — Av litteraturhistorier kan
foruten Lansons nevnes Bédier & Hazard, «Histoire de la
littérature fran^aise» (2 bd., 1923 . — Om moderne
litteratur har Bernard Fåij skrevet et udmerket
oversikts-arbeide, «Littérature fran^aise» (ny utg., 1929). Se også
Kjell Stromberg, «Modern fransk litteratur» (Sthm.
1928). — Kunst. Arkitekturen har i F’, gjennemgående
stått uforstående overfor de moderne bestrebelser
som på den annen side just her har frembragt særlig
klare og konsekvent gjennemførte verker. Banebryterne
er Tony Garnier, August Perret og fremfor alt
franskschweizeren Edmond Jeanneret («Le Gorbusier») som
ikke minst gjennem sitt propagandageni er blitt
centralskikkelsen i den moderne konstruktive arkitektur- og
kunstbevegelse som karakteriseres som
funksjonalisme (s d., suppl.bd.). Foruten disse kan nevnes Sauvage^
Mallet-Stevens, Jourdain, André Lur^at, Freyssinet o. fl.
I malerkunsten hevder F. fremdeles førsteplassen
Ingensteds har den ekspresjonistiske retning artet sig så
talentfull som her. Til dens i bd. IV, sp 184 anførte
representanter kan føies Delaunay som særlig i sine
ar-kitekturvisjoner viste evnen til å bygge op gjenstanden
efter først å ha opløst den i sine enkeltheter, og Derain
(s. d,, suppl.bd ), samt autodidakten Henri Rousseau
som på grunn av sin ukunstlede umiddelbarhet aller
best gav uttrykk for retningens idealer; en lignende
naivisme møter man hos Utrillo (s. d., suppl.bd.).
Som et utslag av den logiske klarhet som særkjenner
den franske kunst, må man betrakte kubismen is. d.)
med sin nye måte at bygge billedene op på svarende
tu den nye måte å se på. Dens egentlige skapere er
Picasso (s d.) og George Braque med sin artistiske evne til
å variere sine meget enkle stilleben av få og stadig de samme
gjenstander, hvori motivets underordnethet kommer frem.
Ved siden av dem står Fernand Léger med sine fast op-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
