Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Frankrike ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
317
Frankrike—Frans Josefs land
318
byggede kontrastrike komposisjoner av rent plastisk
dynamisk virkning, Juan Gris, Albert Gleizes, Jean Metzinger
o. fl Edmond Jeanneret og Amédée Ozenfant representerer
en konstruktiv, forenklet kubisme (purisme , mens Jean
Lur^at imøtekommer behovet for konkrete holdepunkter,
gjennem et konstruktivt gjenstandsmaleri hvor tingene er
påtagelige og opbygningen stringent. I billedhuggerkunsten
møter man særlig ny realismen med dens vilje til å avstreife
det uvesentlige så virkeligheten gjør et enkelt og sterkt
inntrykk. Dette viser fremfor alt Aristide Maillol, den
nuværende franske skulpturs forgrunnsskikkelse, som i
sine verker ikke vil ha bevegelsen frem, men den sta
tiske ro. Da røber Despiau større livlighet, og særlig
den temperamentsfulle Bourdelles som tildels henter sine
inspirasjoner fra middelalderen, mens Laurens i sine
plastiske stilleben har efterlignet Archipenkos
skulpturmalerier. — Musikk Nyere komponistnavn er Claude
Debussy med operaen «Pélleas et Mélisande» m. fl.,
orkesterverker som «Prélude å Taprés-midi d’un faune»,
balletten «Jeux», kammermusikk, pianostykker, og
Maurice Ravel (1875—), kammermusikk, pianostykker,
orkesterverker («Sheherazade»), balletter («Daphnis et
Ghloé»); videre Roussel, Honegger, Milhaud, Auric, Poulanc.
Av musikkologer kan nevnes Julien Tiersot, Jean B.
Weckerlin, Maurice Duhamel, Mocquereau og Pothier.
De to sistnevnte har fått grunnleggende betydning
gjennem verket «Paléographie musicale» I—X, som offentlig
gjør midde’alderlige kirkelige musikkmanuskripter, hvis
tydning betinger vår forståelse av den originale kirkesang.
— Presse. Den franske presse har i løpet av
1920-årene gjennemgått en betydningsfull utvikling, navnlig
i retning av et stadig utvidet samarbeide mellem de
ledende pariserblader redaksjonelt og økonomisk i den
hensikt å få alle utgifter ned. Nogen bladtrust efter
engelsk, tysk eller amerikansk mønster har denne
utvikling ikke gitt støtet til for pariserpressens
vedkommende; til gjengjeld er denne presse under forsøket på
å redusere sine utgifter, bl. a. til egne korrespondenter,
i stigende utstrekning blitt avhengig av det mektige
telegrambyrå «L’Agence Havas» som gjennem sine
tallrike korrespondenter utover Frankrike, det franske
ko-lonirike og hele den øvrige verden behersker
nyhets-markedet; dessuten har det gjennem sin beherskelse av
annonse-markedet en avgjørende økonomisk innflytelse
over den franske presse. Konkurransen mellem
pariserpressen og provinspressen er vedblivende meget skarp, men
sistnevnte hevder sig med dyktighet og teller en rekke
økonomisk velsituerte og innflytelsesrike aviser med en stor
lesekrets. K. hadde i 1930 7 643 aviser, tidsskrifter o. lign.,
hvorav 4149 utkom i Paris. — Historie I årene 1920—24
dannedes regjeringene (ministeriene Leygues, Briand,
Poin-caré) fra det ved valget 1919 fremgåtte nasjonale flertall i
kamrene. Regjeringens hovedopgave innadtil,
gjenopbyg-gelsen av det krigsherjede Nord-F. skred raskt frem. For
fransk utenrikspolitikk har hovedspørsmålene efter
Verdenskrigen vært landets fremtidige sikkerhet og
inndrivelsen av erstatningene fra Tyskland. Inntil 1924 førte
F. en fast og ubøielig utenrikspolitikk. Sikkerheten
søktes dels ved Tysklands avvæbning, dels ved nær
forståelse med Tysklands naboer, Belgia, Tsjekkoslovakiet
og Polen, som F. viste store tjenester, 1920 i anledning
av Sovjets angrep og 1921 ved Øvreschlesiens deling.
Erstatningsspørsmålet har gitt anledning til en lang rekke
konferanser som ennu neppe kan sies å ha løst spørsmålet.
Da Tyskland erklærte det umulig å opfylle de franske
betalingskrav, og det franske folk anså vegringen som
et utslag av vrangvilje, skred ministeriet Poincaré jan.
1923 til besettelsen av Ru lir, for at F. selv kunde utnytte
denne egns mineralrikdommer, og samtidig forsøktes en
splittelse av Tyskland gjennem oprettelse av en uavhengig
Rhinrepublikk. Den tyske befolkning holdt imidlertid
godt sammen, dens passive motstand bragte både
Rhin-republikken til å strande og hindret F. i å få økonomisk
fordel av Ruhrbesettelsen. Dessuten gav denne anledning
til en slags brudd mellem de allierte, idet U. S. A. trakk
sine besettelsestropper bort fra Rhinen, og England ikke
deltok i de nye besettelser, hvor F. kun støttedes av
Belgia. Følgen av de utenrikspolitiske uhell blev at
venstrepartiene seiret ved valgene 1924, hvorefter de
tvang igjennem ministeriets og president Millerands avgang.
Ved presidentvalget seiret den moderate Doumergue over
venstres kandidat Painlevé, mens Herriot dannet et
radikalt ministerium. Utad innledet Herriot en
forståel-sespolitikk overfor Tyskland, som atter førte F.
nærmere England. Ved en konferanse i London antok F.
Dawesplanen (s. d.) for Tysklands erstatninger og lovet
å rømme Ruhr. Innad førtes en skarp radikal kurs.
som reaksjon mot forrige års hensyntagen til
klerikalismen; den diplomatiske forbindelse med Vatikanet
blev avbrutt, Jean Jaurés’ aske førtes til Panthéon, og,
Caillaux fikk amnesti. Den antiklerikale politikk
fremkalte en autonomistbevegelse i Alsace-Lorraine.
Valutakrisen, som allerede var begynt under Poincaré, tok fart
under Herriot, uten at regjeringen maktet å stanse
franc’ens fall, hvorfor den april 1925 falt ved en
senats-avstemning. Efter at 6 kortvarige ministerier (under
Painlevé, Briand og Herriot) forgjeves hadde søkt å stanse
krisen, dannet Poincaré juli 1926 et samlingsministerium,
hvor alle parter undtagen royalister, socialdemokrater
og kommunister representertes, og hvor 6 tidligere
førsteministre hadde sæte. Dette lyktes det endelig i
årene 1926—28 å stabilisere franc’en. 1924 var F. blitt
inndradd i den spanske krig mot Abd-el-Krim i Marokko,
som først 1926 endte med at denne kapitulerte overfor
franskmennene. Dessuten har der vært nasjonale
bevegelser i andre franske kolonier, Syria og Annam.
Herriot s forståelsespolitikk overfor Tyskland fortsattes;
av Briand, som med tre dagers avbrytelse har vært
utenriksminister fra april 1925. 1925 deltok han i
avslutningen av Locarnopakten, 1928 av Kelloggpakten^
hvortil senere kom Rhinlandets rømning og hans
arbeide for Europas forente stater. Derimot har F. ikke
villet støtte avrustningsbestrebelsene som kunde tenkes å
true dets fremtidige sikkerhet. 1927 gjennemførte
krigsminister Painlevé en ny forsvarslov, hvorefter F. i
krigstilfelle vil være et folk i våben. Ved valget 1928 gikk
høirepartiene noget frem, og kort efter trakk Herriots
parti sig ut av regjeringen. Poincaré fortsatte i spissen
for et moderat høireministeriuni, til han 1929 måtte
trekke sig tilbake på grunn av sykdom.
Regjeringsmakten har siden vært i en moderat høirekoalisjons.
hender (ministeriene Briand, Tardieu I—II og Laval)
med to kortvarige avbrytelser (de radikale ministerier
Ghautemps og Steeg). F. har i denne tid antatt
Young-planen og deltatt i flåtekonferansen i London 1930,
hvor det viste sig ugjørlig å forene de franske og de
italienske synspunkter; 1931 opnåddes dog en
italienskfransk flåteavtale ved engelsk megling. Endelig har F»
1931 energisk motsatt sig den tysk-østerrikske tollunion.
Frans Josefs land. De senere års undersøkelser
har vist at F. J. 1. sannsynligvis blev opdaget av den
norske fangstskipper Nils Fredrik Rønnbeck allerede i
1865 på en tur med skonnerten «Spidsbergen». Landet
var av alle betraktet som ingenmannsland inntil 1926,
da Russland sendte ut et dekret om at alle
landstrek-ninger som ligger i sektoren nord for Sovjetunionen
tilhører dette land. Norge protesterte herimot i 1928.
S. å. blev øgruppen besøkt av den russiske isbryter
«Krassin». I 1929 blev der utsendt en stor russisk
ekspedisjon med isbryteren «Sedov». Øgruppen blev
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
