Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Gass ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
341
Gass—Gatebelysning
342
Gass. — G. - b e 11 o 1 d e re. I de senere år synes de
såkalte vannløse g.-beholdere å konkurrere sterkt med
de tidligere typer med en klokke svømmende i et
vannbasseng. De vannløse g.-beholdere består av en
mangekantet beholder med glatte innervegger; en vannrett
skive med foringsruller kan g.-tett bevege sig op og ned
i beholderen eftersom g.-mengden varierer. Til tetning
langs beholderveggene anvendes væsketetning, vannfri
tjære. Et pumpe-og fordelingsanlegg sørger for at
væske-tetningen er effektiv. Fordelene er totalvekt ea. 30 %
mindre, billigere i anskaffelse, effektiv utnyttelse av
hele volumet.
* Gasskrig. Efter Verdenskrigen er der undertegnet
en rekke internasjonale avtaler om ikke å bruke
kamp-gass som krigsvåben. Da disse avtaler ikke omfatter
alle land, har dog de fleste tatt forbehold om bruk av
kampgass hvis motstanderen gjør bruk derav. De
fleste regner med, og forbereder sig også på å løse de
problemer som man kan bli stillet overfor under en g.
Således studeres de forskjellige kampgasser, og så vel
hærens som den eivile befolknings beskyttelse mot
gassangrep forberedes. Kampgass er fellesnavn på de
kjemiske stoffer som i form av gass, væsker eller i
fint-fordelt fast tilstand virker så skadelig på organismen at
de kan bli brukt som kampmiddel. Efter den tid de
enkelte kampgasser kan holde sig virksomme i lendet,
deles de i flyktige og varige gasser. De første
virker fra 10 minutter til 6 timer, de siste kan beholde
sin virkning i dager og uker. Kampgassene kan også —
efter den virkning de har på mennesker — deles i 3
hovedgrupper, kvelende gasser (klor, fosgen,
di-fosgen, klorpikrin) som angriper åndedrettsorganene,
irriterende gasser som tåregass (kloracetofenon,
brombenzylcyanid) som fremkaller tåreflod og lysskyhet
inntil blindhet, eller n y s e g a s s (difenylklorarsen,
di-fenylaminklorarsen) som fremkaller nysing, hodepine og
kvalme, samt h u d e t s en d e (b 1 ær e t r’ekk e n d e)
gasser (diklorethylsulfid (sennepsgass), klorvinyldiklorarsen
(levisit) som bevirker forbrenning av huden). Virkningen
av disse siste merkes først efter nogen timer, de andre
har øieblikkelig virkning på mennesker. På dyr
angriper de forannevnte gasser omtrent de samme organer
som på menneskene, idet dog virkningen gjennemgående
er noget mindre enn på disse. Kampgass anvendes
enten direkte mot motstanderens personell, hester m. v.
eller mot områder i kampfeltet som ønskes gjort
ufremkommelige, alt under hens^mtagen til at egne tropper
ikke blir skadet, eller gassen blir lagt over områder som
senere skal passeres av en selv. Selve gasslegningen kan
skje på flere måter, således ved utskytning i projektiler
ved hjelp av artilleriet, bombekasteravdelinger m. v. på
alle avstander hvor vedkommende skytstype når ut, ved
egne gasskastere som når ut på 2 - 3 000 m.s
avstand, ved utblåsing fra cylindriske stålflasker, ved
giftrøkbokser, gasshåndgranater og gassgeværgranater, ved
gasslegning på stedet ved hjelp av sprøiter
eller ved å sprenge gassbeholdere (særlig for varige
gasser), og endelig ved gasslegning fra luften
enten ved bomber eller ved utsprøitning direkte fra
flyene. F^n viktig side ved g. er spørsmålet om
hvorledes man skal beskytte sig mot virkningen av gassene.
Gass vernet regnes nu i almindelighet å omfatte den
individuelle beskyttelse av personell og dyr
ved gassdrakter, gassmasker (se «Ga s an gr ep», bd. IV),
surstoffapparater, og den kollektive beskyttelse
av personell, dyr og forråd ved anordning av gass-sikre
rum. I de store militærstater er man nu kommet så
langt at viktige bygninger, jernbanestasjoner m. v.
allerede i fredstid er bygget og innredet slik at de er
sikre overfor gassangrep.
Gassmaskiner. De mindre g. drevet med lysgass,
som en tid var adskillig anvendt i hånd verksdriften, er
nu omtrent helt forsvunnet og er avløst av
elektromotoren. Mindre g. har imidlertid ennu bet^^dning for
anvendelse av brensler med lav varmeverdi, f. eks. torv,
treavfall m. v. Disse forgasses da i særskilte
gassgene-ratorer, og den dannede gass anvendes i maskinene. Store
g. har gjennemgått en sterk utvikling og utføres nu med
ydelser optil 6 000 hestekrefter. De anvendes i
forbindelse med industriovner, f. eks. masovner (s. d,),
koks-ovner (se koks) m. v., mest til drift av den tilhørende
luftkompressor. Gassen fra ovnen utnyttes i
maskinen, som alltid arbeider i 4-takt og sedvanlig bygges
liggende.
Gassverk. 1 de store industriland fremstilles
kull-gass i kulldistriktene og distribueres ved hjelp av
fjern-ledninger over strekninger på inntil 300 km. Utviklingen
er den samme som for elektrisitetsfordelingen, store
centraler og overlandledninger. Flere byer har derved
kunnet sette sine g. ut av drift. — Ved Tromsø g. har
driften i flere år vært nedlagt.
Gate. Til supplering av det i bd. IV meddelte kan
anføres: Makadamisering er særlig utsatt for
ødeleggelse av automobiltrafikk. For å gjøre dekket
støvfritt og sterkere blir det ofte kortere tid efter legningen
underkastet overflatebehandling med tjære eller asfalt,
henholdsvis asfaltemulsjon, som påføres i varm eller kold
tilstand og dekkes med singel, eventuelt i forbindelse
med valsning. En videre utvikling av den oprinnelige
vannbundne makadamisering består deri at pukkstenene
under utlegningen påfylles asfalt eller tjære, som ved
valsning presses inn i alle hulrum og binder dekket
sammen (asfalt-, henholdsvis tjæremakadam). Endelig er
anvendt en makadamisering hvor bindemidlet mellem
pukkstenen bl. a. består av alm. cement (betongmakadam).
— Asfaltdekker omfatter en rekke i alm. 3—8 cm.
tykke dekker bestående av mineralstoffer sammenkittet
med asfalt, eventuelt tjære m. v. De kan inndeles i
a. Stamp asfalt, bestående av pulverisert naturlig
asfaltsten som bres varm ut over et betongunderlag og
komprimeres med opvarmede valser og stempler. Kan
på grunn av sin glatthet ikke brukes i stigninger.
Meget anvendt i utlandet (Berlin, Kjøbenhavn), men
næsten ikke her i landet; b. Støpeasfalt,
fellesbetegnelse for en del dekker bestående av asfaltstoffer og sand
m. v., som fremstilles i maskiner og legges i varm
tilstand, i alm. på betongunderlag, med efterfølgende
lett overrulling og kun uvesentlig komprimering. Sterkt
benyttet i utlandet, i mindre utstrekning her i landet;
c. Valseasfalt omfatter forskjellige asfalt- og
tjære-dekker, som oftest fremstilles maskinelt og legges i varm
eller kold tilstand på valset fyllstensfundament eller
betongunderlag og karakteriseres bl. a. ved den kraftige
komprimering (valsning) som de underkastes efter
legningen. Herhen hører sandasfalt, asfaltbetong m. fl.
Meget anvendt i senere tid, delvis også i Norge. B
e-tongdekker utføres av betong, i alm. i en tykkelse
av 15—25 cm., dels med og dels uten innlagt
jernarmering. På grunn av betongens formforandring ved
vekslende temperaturer blir dekket utstyrt med
langs-og tversgående fuger, som gjenfylles med asfalt o. lign.
Meget anvendt i Amerika, mindre i Europa. Er benyttet
Også her i landet. — På fortauene anvendes nu også
asfaltdekker, støpeasfalt i tykkelse 2—4 cm. på
betongunderlag. Valseasfalt (sandasfalt, asfaltbetong og
tjærebetong) anvendes også meget, og legges oftest
uten betongunderlag i tykkelser omkring 3 cm.
komprimert.
Gatebelysning. Behovet for g. er likeså gammelt
som bydannelsen. Når man først i begynnelsen av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
