Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Russland ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
787
Russland
789
nomistitsjeskaja sjisn» («Næringslivet»). I den senere tid
har dagbladet «Krestjanskaja gaseta» («Bondebladet») gått
meget sterkt frem og trykkes i slutten av 1930 i over
IV2 mill. ekspl. De viktigste tidsskrifter er partiets
politisk-teoretiske fjortendaglige skrift «Bolsjevik», det
store statistisk-økonomiske månedsskrift «Planovoje
clio-sjaistvo» («Planøkonomi») og det alment-marxistiske
månedsskrift «Pod snamenem marksisma» («Under
marxismens banner»). Ved siden av disse inntar de litterære
tidsskrifter en bred plass i R.s presse. En særegenhet
ved den russiske presses journalistiske organisasjon er
dens anvendelse av såkalte arbeider- og
bondekorrespondenter. Disse talte i 1930 over 400 000. Dette er
arbeidere og bønder som i sin fritid skriver meddelelser
til avisene. Disse har egne avdelinger som foretar den
nødvendige formelle bearbeidelse av de korrespondanser
som kommer inn. Ved bedriftene og i de enkelte bygder
er det sammenslutninger av korrespondenter for at
korrespondansen skal varetas regelmessig og systematisk.
Avskaffelsen av analfabetismen og den alm. kulturelle
utvikling har gitt grunnlag for virkelig masseutbredelse
av den russiske presse. R. hadde i det område som de
nuværende sovjetrepublikker omfatter, i 1913 467 aviser;
oplaget utgjorde 2.7 mill. ekspl. I 1929 hadde R. 611
aviser med et oplag på 10.7 mill. ekspl. Ved slutten av
1930 var oplaget 22 mill. ekspl. Tidsskriftenes antall i
1911 var 846, i 1928 1 675. — Historie. Efter
avslutningen av borgerkrigen og innførelsen av den nye
økonomiske politikk i 1921 begynner R. den
«gjenreisningsperiode» som går til 1927. I slutningen av 1922
kunde de forskjellige nasjonale sovjetrepublikker, som
hadde dannet sig på det område som var igjen av det
gamle russiske keiserrike, slutte sig sammen til Unionen
av socialistiske sovjetrepublikker (Sojus socialistitsjeskik
.sovjetskik respublik, S. S. S. R.). 30. desbr. 1922 holdtes
1. alirussiske sovjetkongress, som da bestod av
representanter for det egentlige R., Hviterussland, den
Kaukasiske sovjetføderasjon og Ukraine. Forfatningen blev
endelig vedtatt 6. juli 1923. I begynnelsen av 1925
sluttet to nye republikker sig til unionen, nemlig
Usbekistan og Turkmenistan. I 1929 blev Tadsjikistan, som
før hadde gått inn under Usbekistan, optatt som egen
unionsrepublikk. Under den nye økonomiske politikk
gjorde R. meget hurtige økonomiske fremskritt.
Industriproduksjonen hadde vært nede i 18 % av
førkrigspro-duksjonen, og landbruksproduksjonen nede i 60 men
i løpet av årene 1926 og 1927 når begge i det store og
hele samme nivå som i 1913. Denne utvikling foregår
dog på grunnlag av store indre motsetninger. Den
industri som reises i denne periode, er socialistisk
storindustri, mens landbruket er basert på drift ved
forholdsvis små enkeltgårder, hvis antall steg fra ca. 16
mill. til 25 mill. i tiden fra før revolusjonen til 1925.
Industrien arbeidet med store utgifter, og det opstod et
misforhold mellem landbrukspriser og industrivarepriser,
som alvorlig truet byenes tilførsel av levnetsmidler,
(«saksekrisen» i 1923 og 1925). Den nye økonomiske
politikk hadde betydd delvis frigivelse av privat handel
og industrivirksomhet, som under de vanskelige forhold
gav betydelig spekulasjonsgevinst og skapte grunnlaget
for en ny økonomisk overklasse så vel i byene som på
landet. I løpet av 1924 blev R. anerkjent de jure av
de fleste européiske makter. U. S. A. har derimot nektet
denne anerkjennelse. Også efter anerkjennelsen har
forholdet mellem det revolusjonære R. og de kapitalistiske
stater vært meget spent. De indre og ytre motsetninger
har reist meget vanskelige politiske spørsmål, om hvis
løsning det også har opstått meningsforskjell innen R.s
kommunistiske parti. Så lenge Lenin levde blev de
fleste av disse spørsmål avgjort uten større indre strid,
da hans autoritet var grunnfestet både innen partiet og
arbeiderklassen. Lenin døde i jan. 1924, og fra det
tidspunkt av og ut gj en ne Ul hele den efterfølgende periode
gav de forskjellige viktige politiske avgjørelser anledning
til voldsomme indre stridigheter i partiet. Herunder
blev Trotzki efterhvert satt utenfor partiledelsen, det
samme gjaldt Sinovjev, som hadde vært formann i den
Kommunistiske internasjonale, og Kamenjev, som hadde
inntatt en ledende stilling i partiet helt siden tiden før
revolusjonen. Også ved avslutningen av den periode som
betegner den egentlige gjenreisningsperiode, har der
opstått meningsforskjell som har medført betydelige
endringer i kommunistpartiets ledelse. Bucharin, som
avløste Sinovjev som formann i den Kommunistiske
inter-ternasjonale, Rykov, som var Lenins efterfølger som
formann i folkekommissærenes råd, og Tomski, formannen i
den faglige landsorganisasjon, er alle blitt avsatt fra sine
stillinger. Efterhvert er Stalin blitt stående som partiets
ubestridte fører. Den politikk som partiet under hans
ledelse har ført, har i den første periode gått ut på å
bringe landets økonomiske liv på fote, på grunnlag av
de prinsipper som Lenin hadde utformet gjennem den
nye økonomiske politikk. Denne politikk måtte være
forsiktig på grunn av de socialt uensartede elementer
sovjetsamfundet bestod av. Den vendte sig derfor skarpt
mot Trotzkis såkalte venstreopposisjon hvis politikk vilde
true forholdet til bøndene, og som krevde mere energiske
forholdsregler mot det nye borgerskap i byene og på
landet. Stalin hevdet at før man kunde gå over til en
mere omfattende organisering av R.s næringsliv på
socialistisk basis, måtte industrien stå meget sterkere og
samvirkebevegelsen blandt bøndene måtte ha nådd et større
omfang, måtte ha modnet dem til å se sin virksomhet
i sammenheng med landets øvrige næringsvirksomhet.
Først senere vilde det tidspunkt komme, da en bred
socialistisk utvikling blev mulig, en utvikling som også
var nødvendig hvis ikke R. skulde utvikle sig tilbake
til kapitalisme, idet den almindelige økonomiske
fremgang også styrket det private næringsliv i byene og på
landet. Stalin mente, og fikk heri tilslutning fra partiet,
at dette tidspunkt var inne ved slutten av 1927 og at
det nu gjaldt å utvikle R s næringsliv på bredt
socialistisk grunnlag, med utryddelse av alle kapitalistiske
elementer i sovjetsamfundet. Det var meningsforskjell
på dette punkt som bragte striden til å blusse op mellem
partiet og den såkalte høireopposisjon, ledet av Bucharin,
Rykov og Tomski. De opposisjonsførere som politisk blev
slått, blev fjernet fra ledelsen, de fleste av dem har
senere arbeidet i det tekniske eller administrative
apparat. Rykov blev som formann i folkekommissærenes råd
i 1930 avløst av Molotov. Det program som blev
op-stilt for den nye utvikling, sammenfattes under
betegnelsen femårsplanen (s. d., suppl.bd.). Gjennemførelsen
av denne har kostet store anstrengelser. Den forserte
produksjon av produksjonsmidler og eksport til innkjøp
av produksjonsmidler har skapt knapphet i tilførselen av
almindelige forbruksartikler. Denne side ved
femårsplanens gjennemførelse var særlig påtagelig vinteren 1930
—31. Transportvesenet har ikke kunnet tilfredsstille de
nye økede krav med den nødvendige hurtighet, og
mangelen på tekniske spesialister og fagarbeidere har gjort
sig sterkt gjeldende. Femårsplanens gjennemførelse
ansees dog nu sikret, og man er allerede gått til
utarbeidelse av den næste femårsplan. Det mest
betydningsfulle moment i de senere års utvikling er
kollektiviseringen av det russiske jordbruk. Over 60 ®/o av alle
R.s bondegårder hadde i slutten av 1931 sluttet sig
sammen i store jordbruksbedrifter. Hermed er byenes
tilførsel av landbruksprodukter sikret, og der er skapt
overensstemmelse mellem industri og jordbruk i den
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
