Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Ruprecht ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
787
Russland
788
merksomhet er vidd luftforsvaret. Ved slutten av
femårsplanen skal «OSOVIAKIM» ha 43 luftfartsklubber med vel
62 000 medlemmer samt titall av flyveskoler, kurser og
flyveplasser og flere hundre fly. I femårsperioden vil 25 000
videnskapsmenn bli trukket inn i foreningens
videnskape-lige forskningsarbeide. — Litteratur. Det siste tiårs
litteratur i Russland kjennetegnes ved en mangfoldighet
av navn og retninger, til dels av eldre dato, imaginisme,
akmeisme, futurisme o. s. v. Av borgerkrigene gir særlig
Savinkovs bøker, «Den sorte hest» o. a., et interessant
billede, et objektivt, høist fengslende tids-dokument er
likeså Veresajevs «I blindgaten». Av likefrem historisk
verdi er emigranten Sjulgins memoarer («Dager»). Om
de helt unge diktere som har ført en omtumlet og
eventyrlig tilværelse under krig og borgerkrig (Vsevolod
Ivanov og andre), er det sagt «at hver enkelts liv er som
et poem». Stoff skulde de altså ha nok av, men deres
liv har kanskje vært vel så interessant som deres
diktning. Poemet, — den eviggyldige, udødelige episke
diktning om denne tid er i hvert fall ikke skapt, den
russiske revolusjon har ikke fått sin Hugo. Og selve
emnet, revolusjonens «heroiske» tid, begynner å bli
noget fortersket. — Berømt i Europa er Gladkovs
«Gement» blitt; likeså Boris Pilnjaks levende, i god forstand
journalistiske skildringer fra revolusjonens første år,
«Det nøkne år» (overs, til norsk), og Fedins roman «Byer
og år». Men man har så godt som forlatt dette emne
og henter isteden sitt stoff fra det nye Russlands barske
og slitsomme daglige liv, den såkalte «byt». Her kan
nevnes den realistisk-krasse Seifulina, og videre en hel
rekke forfattere av høist forskjellig retning og anlegg,
Katajev, Zoscenko, Lidin, Bulgakov, Panteleimon
Roma-nov, Babel, Panferov og Fadejev for bare å ta med de
mest kjente. En underholdende kåsør og satiriker er
Ilja Ehrenburg («Ghulio Ghurenito», «Gaten ved
Moskvaelven»), undertiden til overdrivelse sammenlignet med
Anatole France. Til Leonov (1902—), allerede som ung
landskjent dikter, knyttedes tidlig store forhåpninger. —
Lyrikken er kanskje vel så rik og egenartet som prosaen;
selv om den teller ferre navn, har den til gjengjeld
representanter som Klujev, Jesenin og Majakovskij. Jesenin,
«landsbyens siste sanger», er en sjelfull dikter, med et
sterkt melankolsk drag, og hans diktning blir
efterhånden stadig dystrere. Han begikk selvmord i 1925,
og vår tids russiske diktning mistet sitt største talent.
Den ultrafuturistiske Majakovskij, som svor til den nye
tids idealer, døde likeså for egen hånd i 1930. — I den
siste tid er løsenet «kollektiv produksjon», dikterne skal
slutte sig sammen i «brigader» og hente sine emner fra
femårsplanens socialistiske opbygningsarbeide. Om
diktning lar sig forene hermed, synes dog tvilsomt. —
Kunst. Ennu i sovjetunionens første tid falt det
naturlig å anvende den tradisjonelle empirestil i
monumentalarkitekturen. Det var således den som kom til
å sette sitt preg på gravmonumentet over Lenin foran
Kreml. Snart fant man det imidlertid mest stemmende
med den revolusjonære ånd å løsrive sig fra all
overlevering og bygge helt rasjonelt i former og med midler
som svarte til nutidens aktuelle behov. Arkitekter som
Vjesnin, Sobolev, Ginsburg, Ladovski o. a. lanserte meget
radikale løsninger. Da innsikten i mange tilfelle manglet,
søkte man ofte assistanse vestenfra. Således gav tyskeren
Erich Mendelsohn utkast til en kjempemessig
trikotasje-og strømpefabrikk i Leningrad. På grunn av sitt
temperament var de russiske kunstnere som virket i Vesteuropa,
meget mottagelige for de ekspresjonistiske tendenser. Hos
billedhuggerinnen Ghana Orlova møter vi således en
arkitektonisk streng plastikk besjelet av likefrem magisk
virkende stemning, mens ukraineren Alexander
Arclii-penko så å si forvandlet skulpturen fra en konkret til
en abstrakt, absolutt kunstart. Dette kommer til syne i
hans virtuosmessige frembringelser av positiv virkning
gjennem negativ formgivning, samtidig som han i sitt
skulptomaleri tar flate- og farvekunsten til hjelp. En
konsekvens av denne retning var de forsøk på
utelukkende konstruktive løsninger som blev gjort i Sovjet-R.
bl. a. av Rods|enko, Tatlin og Naum Gobo. Massen
viste sig imidlertid uforstående, så man måtte opgi
eksperimentene og holde sig til en mer eller mindre
stilisert naturalisme. På maleriets område har utviklingen
vært noget nær parallell. Mens mange hjemmerussiske
malere arbeidet i en naturalisme som konkurrerte med
fotografiet, førte den i Tyskland bosatte Alexej Javlenski
ekspresjonismen ut i sin ytterste konsekvens gjennem
sine sterkt skjematiserte, overnaturlig store fremstillinger
av hoder, samtidig som Kandinski med lidenskapelighet
praktiserte og propaganderte for det absolutte maleri,
bl. a. i sin bok «Om det åndelige i kunsten». Han hevdet
at naturalismen er den materialistiske verdensordnings
kunst, som må vike for det åndelige primat, så den
indre klang kan komme til sin rett. Dette program er
det faktisk Kasimir Malevitsj har søkt å virkeliggjøre
i sin maleriske konstruktivisme. Sin annen
hovedrepre-sentant har denne genre i El Lisitski, som hevder dens
vesensslektskap med den kommunistiske
samfundsordning. I agitasjonen for dennes idé har den dog vist sig
å være for abstrakt. Staten har nemlig gjort vidtgående
bruk av kunstnerne i det socialistiske opbygningsarbeide.
Disse som gjerne er organisert i grupper, hver med sine
spesialiteter, får således i opdrag å utføre malerier og
tegninger av de forskjellige offentlig ledede bedrifter,
ordne utstillinger i arbeiderklubbene, tegne plakater,
dekorere kaserneveggene, komponere sceneutstyr o. s. v.
En særlig fremskutt stilling inntar den grafiske kunst, da
dennes frembringelser i form av bokillustrasjoner lar sig
sprede i vide kretser utover landet. Især legges der
vekt på barnebøkenes billeder. Så vel blandt malerne
som grafikerne tilhører de mere fremtredende av disse
kunstnere gjerne den impresjonistiske eller den
nyrealistiske retning (Nikolai Dennissovski, David
Steren-berg, Sergei Lutsjiskin, Abram Archipov, Alexej
Kravts-jenko, Nikolai Kuprejanov, Alexander Labas o. a.). Helt
i en særstilling står Marc Ghagall som med en naiv
anvendelse av de moderne retningers former blander
fantasterier og hverdagsscener sammen til skildringer av en
drømt, overvirkelig tilværelse. — Teater. 1 det nye
R. er teatret mere blitt et agitasjonsmiddel enn et
arnested for kunsten. De stykker som opføres er meget
bloddryppende og handlingen er som oftest bygget på
kamp mellem de hvite og de røde. Den ypperlige
russiske skuespillkunst som utgikk fra Stanislavski
representeres nu av en del omreisende selskaper som reiser i
Europa og Amerika. — Presse. All pressevirksomhet i
R. drives av organisasjoner og institusjoner. Såvidt vites
eksisterer der i R. bare ett privat presseforetagende, nemlig
ukebladet «Moskauer Rundschau», som utkommer på tysk,
vesentlig beregnet på utlendinger i R. selv. De viktigste
organisasjoner som har en egen presse, er det
kommunistiske parti og dets avdelinger, sovjetorganisasjonen og
dens underavdelinger, fagorganisasjonene og de
økonomiske og videnskapelige institusjoner. «Pravda»
(«Sannheten»), organ for partiets centralkomité, er R.s største
og mest utbredte avis, med et oplag på over 2 mill.
«Isvestia» («Meddelelser», nemlig fra folkekommissærenes
råd og sovjetenes centraleksekutivkomité) er
regjeringsorganet, særlig betydningsfullt i alle spørsmål som angår
utenrikspolitikk. Den faglige landsorganisasjon har som
organ dagbladet «Trud» («Arbeidet»), det øverste
økonomiske råd dagbladet «Sa industrialisatsiu» («For
industrialiseringen») og statsplankommisjonen dagbladet «Eko-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
