Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Tyskland ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
919
Tyskland
921
dagen blev opløst 31. mars 1928. Ved valget i mai
gikk socialdemokratene og kommunistene sterkt frem,
mens de tysk-nasjonale tapte mandater; i juni fulgte
regjeringens demisjon, og socialdemokraten Hermann
Muller dannet det nye ministerium på grunnlag av^ en
koalisjon mellem socialdemokratiet, centrum, det tyske
folkeparti, demokratene og det bayerske folkeparti.
Inn-adtil lyktes det regjeringen å bilegge en lockout i den
westfalske metallindustri, som arbeidsgiverne hadde
iverksatt skjønt en avsagt voldgiftskjennelse av
riksarbeids-ministeriet var erklært for bindende. Riksdagen
bevilget et millionbeløp til understøttelse for de lockoutede,
og det endte med at innenriksminister Severing av begge
parter anerkjentes som voldgiftsdommer, hvorefter han
avsa en kjennelse som nærmest var til gunst for
arbeiderne. Utadtil fortsatte Stresemann som
utenriksminister forsoningspolitikken; i aug. 1928 underskrev han
Kellogp akten (s. d., suppl.bd.). En ny konferanse av
sakkyndige under forsæte av amerikaneren Owen Young
trådte i februar 1929 sammen i Paris til behandling av
erstatningsspørsmålet; Tyskland representertes av
riks-bankpresident Schacht, som efter meget vanskelige
forhandlinger fikk gjennemført at konferansens endelige resultat,
Youngplanen (s. d., suppl.bd.), bl. a. gikk ut på en
nedsettelse av Tysklands årlige betalinger. Ved
erstat-ningskonferansen i Haag i aug. blev Youngplanens
iverksettelse vedtatt med den av Snowden krevde endring i
fordelingen av erstatningsbetalingene mellem
kreditor-maktene. Straks efter konferansen døde Stresemann i
oktbr. 1929 og fulgtes som utenriksminister av sin
partifelle dr. Gurtius, som søkte å fortsette i forgjengerens
fotspor. I slutten av novbr. rømmedes ennu en
Rhinlands-sone. Mot Youngplanen hadde de av Hugenberg ledede
tysk-nasjonale og nasjonalsocialistene reist en heftig
kampanje; men deres forslag om å opsi fredstraktatens
forpliktelser («Frihetsloven») strandet ved folkeavstemning
i desbr. 1929, og omtrent samtidig seiret regjeringen i
riksdagen i spørsmålet om en finansreform som var
nødvendig på grunn av et truende budgettunde skudd.
Efter at en ny erstatningskonferanse i Haag hadde ordnet
de nærmere enkeltheter ved Youngplanens utførelse, blev
denne også 12. mars 1930 vedtatt av riksdagen med 270
mot 192 stemmer. 27. mars trådte imidlertid Hermann
Muller tilbake på grunn av strid om et spørsmål om
statens tilskudd til arbeidsledighetsforsikringen, idet det
her var umulig å forene socialdemokratiet og det
storindustrielle tyske folkeparti. Få dager efter dannet
cen-trumsføreren Heinrich Briining det nye ministerium med
støtte fra høire istedenfor socialdemokratiet. Overfor
de finansielle vanskeligheter foreslo denne nye regjering
drastiske skatteforhøielser, bl. a. et «nødoffer» av
tjenestemennene, som vakte stor forbitrelse. Hele
skatteprogrammet forkastedes i juli av socialdemokrater,
kommunister, de tysk-nasjonales flertall og
nasjonalsocialistene. Regjeringen benyttet derefter forfatningens
diktaturparagraf og satte de foreslåtte skattelover i kraft ved
en «nødsforordning». Efterat denne på
socialdemokratiets forlangende var forelagt riksdagen, forkastedes den,
hvorpå regjeringen opløste riksdagen og samtidig på ny
satte skattelovene i kraft i en noget endret skikkelse.
Under valgkampen spilte ikke bare spørsmålene om
finanspolitikken og landbruksbeskyttelse (en ytterligere
for-høielse av denne var vedtatt i desbr. 1929), men også
spørsmålet om en reform av riksforfatningen i retning
av en enhetsstat og endelig især spørsmålet om
utenrikspolitikken en stor rolle. Ved valget 14. septbr. 1930
skjedde der en voldsom forskyvning til ytterpartiene på
begge fløier. Mens nasjonalsocialistene gikk frem fra 12
til 107 mandater og kommunistene fra 54 til 76, gikk
det tyske folkepartis mandattall tilbake fra 45 til 28 og
socialdemokratiets fra 153 til 143. I midten holdt bare
centrum stillingen nogenlunde med en fremgang fra 61 til
69 mandater, hvad der dog i virkeligheten betydde en liten
tilbakegang, da riksdagsmedlemmenes antall øket sterkt
ved den store valgdeltagelse (i alt 576 medlemmer i den
nye riksdag mot 491 i den gamle). I utlandet vakte
valget stor bestyrtelse; mens de allierte tropper 30. juni
hadde rømmet resten av Rhinlandet, syntes nu
forsoningspolitikken truet. Ministeriet Briining blev
imidlertid sittende, og da riksdagen i oktbr. trådte sammen,
gikk socialdemokratene ved avstemningen om
regjeringens programerklæring sammen med regjeringspartiene
og reddet derved ministeriet. Av frykt for et
nasjonal-socialistisk regime og for å bevare centrums støtte for
den socialdemokratiske regjering i Preussen, har
socialdemokratiet i det følgende år stadig, om enn med stor
overvinnelse, støttet Briinings rent borgerlige regjering.
Foreløbig utsattes i oktbr. riksdagens møte til 3. desbr ,
og ministeriet regjerte videre på sin nødsforordning.
1. desbr. 1930 utstedtes en ennu videre gående
økono-misk-finansiell nødsforordning, og da der, efter at
riksdagen var sammentrådt, blev stillet forslag om dens
ophevelse, forkastedes dette med 292 mot 254 stemmer
(kommunister, tysk-nasjonale, nasjonalsocialister,
lands-folkepartiet og erhvervspartiet). Da regjeringen i mars
1931 foreslo en bevilgning til bygning av en ny
panser-krysser, kunde socialdemokratiet ikke engang gå imot
denne av frykt for å velte ministeriet; dette bevarte
således sitt faktiske diktatur, som samme måned
ytterligere skjerpedes ved en nødsforordning, hvorved politiet
fikk overordentlig myndighet til bekjempelse av politiske
voldshandlinger, og bl. a. forsamlingsfriheten
innskrenkedes. I utenrikspolitikken bevirket den sterke nasjonale
stemning i T., som også viste sig ved voksende
nasjonal-socialistiske seire i 1931 ved valg til flere enkeltstaters
lovgivende forsamlinger, at Tyskland og Østerrike i mars
1931 foreslo et skritt som fremkalte protest fra
adskillige fremmede makter, men av de nasjonale partier
hilstes som et utslag av en ny selvhevdelsespolitikk.
De to land erklærte nemlig å ville inngå en tollunion,
hvilket betraktedes som innledningen til den av begge
land ønskede statslige sammenslutning, som imidlertid
var Østerrike forbudt ved fredstraktaten og ved
Genf-traktaten om lånet av 1922. Saken blev forelagt for den
internasjonale domstol i Haag; men allerede før dens
kjennelse falt hadde Østerrike og T. i septbr. under
det trykk som lagdes navnlig på Østerrike under den
økonomiske krisesituasjon, erklært å ville opgi planen.
I juni avla Briining og Gurtius et besøk i London for
å drøfte den internasjonale stilling. Den økonomiske
verdenskrise fikk straks efter den amerikanske president
Hoover til å foreslå T.s kreditorer å gi det et års
moratorium for erstatningsbetalingene mot at de Forente
stater i året 1931 — 32 gav avkall på sine
krigsgjelds-fordringer. E^ter nogen innrømmelser til Frankrike gav
kreditormaktene sitt samtykke hertil i juli. Samtidig
samledes en konferanse af stormaktsministre i London
til drøftelse av Tysklands finansielle krise; resultatet
herav blev dog vesentlig kun en opfordring til
utlandets banker om ikke å trekke sine tilgodehavender hjem
fra T. I oktbr. trådte Gurtius tilbake fra ledelsen av
tysk utenrikspolitikk; utenriksministeriets forretninger
varetas foreløbig av rikskansler Briining selv. Tysklands
politikk beherskes for øieblikket av meget alvorlige
problemer; den økonomiske krise har rammet T. meget hårdt
bl. a. på grunn av den store arbeidsløshet som i
forveien var fremkalt av den vidtgående rasjonalisering som
Tysklands industri efter Verdenskrigen har vært
gjenstand for. Krisen har enn videre på ny gjort spørsmålet om
erstatningsbetalingenes revisjon aktuelt; og endelig vokser
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
