Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Tyrolerfjorden ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
919
Tyskland
920
Rudolf Wilcke, Th. Th. Heine o. a. Innenfor
billedhuggerkunsten hører Renée Sintenis, hvis spesialitet er
dyre-unger, til den ny-realistiske retning, mens den
ekspresjonistiske representeres av Milly Steger, Ruth
Schau-mann, Wilhelm Lehmbruch, Gerhard Mareks o. a.,
samtidig som Rudolf Belling viser berøringspunkter med
Archipenkos skulpturer, og R. Haizmanns og Ewald
Ma-tarés verker er uttrykk for en konstruktiv realisme som
til dels har paralleller i visse naturfolks sterkt
forenklede fremstillinger. Efter at man ca. 1900 i
«Jugendstilen» hadde gjort et mislykket forsøk på å skape en
tilsvarende form, har utviklingen av den tyske
arkitektur hovedsakelig vært knyttet til den store organisasjon
«Deutseher Werkbunds» virksomhet. Denne har fulgt
to retninger, en evolusjonistisk med tilknytning til de
naturlige, nasjonale bygningstradisjoner (Alfred Messel,
Richard Riemerschmid, Hermann Muthesius o. fl.) og en
radikal som konsekvent har tatt sikte på en helt saklig,
konstruktiv løsning og derfor har fått en avgjørende
betydning (Peter Behrens (s. d.), Hans Poelzig (s. d.),
Walter Gropius (s. d.), Erich Mendelsohn (s. d.), Max og
Bruno Taut (s. d.), Otto Haesler, Ernst May o. fl.), mens
Henrich Tessenow, Paul Bonatz (byggmester for
hovedbanegården i Stuttgart), Fritz Hoger (som har opført
Chilehaus i Hamburg), Fahrenkampf o. a. inntar en
mellemstilling. — Teater. I Berlin var Lessingteatret
under Otto Brahms ledelse lenge et av de førende teatre.
Brahm samlet et ypperlig ensemble (Irene Triesch,
Bas-sermann, Emanuel Reicher o.s.v.) og bragte dermed en
rekke minutiøst gjennemarbeidede forestillinger, særlig av
Ibsens og Hauptmanns skuespill. Men eftersom
Reinhardts stjerne gikk op, blev Lessingteatret berøvet flere
av sine verdifulleste krefter, og Deutsches Theater (med
Kammerspiele) samlet en tid alt hvad der var av
fremragende begavelser. Efter nogen år svekkedes også dette
enestående ensemble, idet gjestespill og ikke minst film
bød de store kunstnere økonomiske vilkår som intet fast
teater kunde konkurrere med. Berlins Schauspielhaus
oplevde under Leopold Jessners ledelse nogen års
blomstringstid, hvor Jessners sterkt personlige og mot
Reinhardts manér rettede iscenesettelser vakte megen opsikt
(f. eks. «Der Marquis von Keith» og «Kong Richard III.»);
men de ofte sterkt outrerte forestillinger vakte også
megen motstand. I efterkrigsårene har tysk t. vært preget
av usikkerhet, eksperimentering og stykker med
voldsom og blodig handling. Av de nyeste navn er særlig
Piscator (s. d.) kjent. Hans opsetning av Tollers «Hoppla,
wir leben» vakte sterk opsikt ikke bare i Tyskland,
men blev også overført til mange andre land. Piscators
teater tapte imidlertid i kunstnerisk betydning, da
politiske mål blev ledende i repertoarevalget. Av stor
folkeopdragende verdi er V o 1 k s b ii h n e, som med sitt
store rum og sine lave billettpriser har bragt god
kunst til de mange mindre bemidlede. — Historie.
I novbr. 1923 var der blitt innført en ny mynt,
rente-marken, hvis verdi blev som den gamle gullmarks. T. har
siden satt all kraft inn på å oprettholde denne nye mynts
kurs, skjønt der i 1931 under den almindelige valutakrise
har hevet sig røster for en ny inflasjon. Umiddelbart
efter valget i desbr. 1924 gikk ministeriet Marx av, og
efter en månedlang ministerkrise dannedes i jan. 1925
et ministerium Luther, hvori de tysk-nasjonale blev
op-tatt, mens socialdemokratene gikk over i
opposisjonen. Kort efter døde rikspresident Ebert, og ved
presidentvalget valgtes den gamle feltmarskalk von Hindenburg
til republikkens leder med 14.6 mill stemmer, mens
13.7 mill. falt på centrums og venstrepartienes kandidat
Marx og 1.9 mill. på den kommunistiske kandidat. Fra
republikansk side så man med engstelse på valget av
den tidligere høie keiserlige militær, men frykten viste
sig unødig; presidenten har også vist sin absolutte
plikt-troskap mot republikken. I innenrikspolitikken
gjen-nemførte regjeringspartiene under motstand fra venstre
en rekke skatte- og toll-lover. Med hensyn til
utenrikspolitikken brast derimot regjeringens enighet; 1. aug.
1925 var Ruhrdistriktet i overensstemmelse med avtalene
ved D a wcs planens (s. d., suppl.bd.) innførelse rømmet.
Stresemann innledet imidlertid ytterligere forhandlinger
med de tidligere fiender, og på en konferanse i Locarno
i oktbr. 1925, hvor Luther og Stresemann forhandlet
bl. a. med Briand og Chamberlain, kom det til de
såkalte L o c a r n o a v t a 1 e r (s. d., suppl.bd.), hvis
hovedinnhold var anerkjennelsen og sikringen av Tysklands
nuværende vestgrense. Dette forbitret de tysk-nasjonale,
hvis representanter trådte ut av regjeringen; denne
fortsatte imidlertid sin politikk og gjennemførte
Locarno-avtalenes ratifikasjon; samtidig begynte englenderne å
rømme Kolnsonen. I jan. 1926 dannedes endelig en ny
regjering av Luther, støttet på et mindretall i riksdagen,
nemlig centrum, folkepartiet, demokratene og det
bayerske folkeparti. Som en art motvekt mot
Locarnopoli-tikken var der i 1925 også innledet en tilnærmelse til
Sovjetrussland, som nu besegledes ved avslutningen av
en tysk-russisk nøitralitetstraktat i april 1926. Derimot
lyktes det ikke Luther å få T. optatt i F^olkeforbundet,
idet det i Forbundsforsamlingens ekstraordinære møte i
mars blev vedtatt å opsette spørsmålets avgjørelse til
høsten på grunn av Polens, Spanias og Brasils krav
om å få permanent sæte i F^olkeforbundsrådet samtidig^^
med Tyskland. I mai falt Luther på et mistillitsvotum
fra venstre, foranlediget ved en forordning om
anvendelse av det gamle flagg i visse tilfelle; han erstattedes,
av Marx, mens de øvrige ministre blev sittende. I septbr.
blev T. optatt i Folkeforbundet, hvor Stresemann og;
Briand møtte med fredsvennlige taler, likesom de en uke
senere i Thoiry forhandlet intimt om en ytterligere
fransk-tysk tilnærmelse. Det opnåddes også at de
tidligere allierte ophevet sin militærkontrollkommisjon i
Berlin fra jan. 1927. Innadtil beskjeftiget regjeringen
sig i 1926 med spørsmålet om opgjøret med de
tidligere-regjerende fyrstehus. Et forslag fra
socialdemokratiskkommunistisk side om fullstendig konfiskering av
fyrstehusenes formuer kom til folkeavstemning i juni 1926,
men opnådde kun 14,4 mill. stemmer, mens der til
vedtagelsen krevdes ca. 20 mill. Regjeringen hadde
tidligere foreslått oprettelse av en særlig riksdomstol til
avgjørelse av spørsmålet, men også dette forslag måtte
opgis, og opgjøret blev derefter i den følgende tid ordnet
mellem enkeltstatene og deres respektive fyrstehus. Medi
socialdemokratene stod regjeringen i det hele på em
spent fot; især angrep de riksvernets ledelse, hvilket ii
oktbr. medførte at dets chef general von Seeckt
måtte-trekke sig tilbake, og under et angrep på
riksvernsmi-nister Gessler i desbr. blev vedtatt et mistillitsvotum av
socialdemokrater og tysk-nasjonale, hvorefter
ministeriet gikk av. I jan. 1927 fikk Marx sitt kabinett
rekonstruert ved optagelse av de tysk-nasjonale, som
forpliktet sig til å anerkjenne republikken og
Locarnopoli-tikken; Gessler forblev i ministeriet, idet han meldte
sig ut av demokratene, som ikke støttet den nye
regjering. De tysk-nasjonales innflytelse viste sig i
gjennem-førelsen av en forhøielse av landbrukstollsatsene i juli
1927; derimot forlengedes i mai gyldigheten av den 1922
innførte lov til beskyttelse av republikken.
Regjeringskoalisjonen brast til slutt på et av den tysk-nasjonale
innenriksminister v. Kendell fremsatt skolelovsforslag,
som i overensstemmelse med centrums ønsker skulde
gjøre de konfesjonelle skoler likeberettiget med de i
Weimar-forfatningen begunstigede konfesjonsløse skoler.
Det tyske folkeparti nektet sin støtte hertil, og riks-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
