Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Østgrønlandsoverenskomsten ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
981 Østgrønlandsoverenskomsten—Østre Toten 982
endt fangst i Danmarkstredet går gjerne flere av
fangst-fartøiene nordover langs isen og søker inn til land for
å fange hvalross, bjørn, storkobbe og moskusokser. Også
en rekke turistekspedisjoner har gått ut fra Norge til 0.
Nu drives der også fangst på pelsdyr, særlig polarrev og
isbjørn av ekspedisjoner som overvintrer der. Den
første norske overvintring fant sted ved Kulusuk i 1893
—94 av skipper P. Michelsen med skonnerten «Ino » av
Kra. Alle de følgende ekspedisjoner har overvintret
mellem 70 og 75° n. br. Sevrin Gaasnes, Liavaag 1908 -09,
Vebjørn Landmark 1909 — 10, Johan A. Olsen 1922-23,
Nils Foldvik 1926—28, Hird-ekspedisjonen 1927 — 29, Finn
Devolds ekspedisjon 1928—30, Arktisk næringsdrifts
ekspedisjon under ledelse av Hallvard Devold 1929—32 og
Møre Grønlandsekspedisjon 1930 — 32. Johan A. Olsen
opførte stasjonen i Myggbukta hvor der blev installert
trådløs telegraf. Derfra sendes hver dag værrapporter
til Norge. Vinteren 1930—31 overvintret 16 norske
fangstfolk der, og der er nu omkr. 80 norske
fangsthytter fra Scoresbylandet til nordsiden av Wollaston
forland. Sommeren 1931 bygget en fangstekspedisjon på
seks mann under ledelse av Finn Devold en rekke hytter
i den sydlige del av 0. mellem 62 ^ og 64 ° n. br. hvor
ekspedisjonen nu (1932) overvintrer og driver fangst. Med
denne ekspedisjon medfulgte geologen, professor Th. Vogt,
som leder for et videnskapelig parti. En annen
ekspedisjon blev utsendt av Peter S. Brandal til Syd-0. hvor tre
mann blev landsatt og driver fangst i traktene nord for
Lindenowfjorden. — Danmark hevdet at 0. er dansk, mens
Norge hevder at det er ingenmannsland og at det bør
bli norsk, hvis det skal legges under nogen
statshøihets-rett (se næste art.). Sommeren 1931 blev landstrekningen
mellem 71° 30^ og 75° 40’ n. br. okkupert av Norge
under navnet Eirik Randes land (s. d.). Spørsmålet om
okkupasjonens berettigelse blev av Danmark innbragt
for den faste internasjonale domstol i Haag, hvor saken
for tiden verserer. [Litt.: Gustav Smedal, «Opgjør og
forståelse med Danmark», Oslo 1928, og «Erhvervelse av
statshøihet over polarområder», Oslo 1930; Gunnar
Isach-sen, «Norske fangstmænds færder til Grønland» (Geogr.
selsk. aarbok, 1919—21, Kra. 1922) og «Grønland og
Grønlandsisen», Oslo 1925; J. Skeie, «Grønlandssaken»
(1931))
* Østgrønlandsoverenskomsten, en overenkomst
mellem Norge og Danmark angående de to lands
rettigheter på Østgrønland. Dens forhistorie er i korthet
følgende: Den 14. juli 1919 henvendte den danske
sendemann i Oslo, kammerherre Krag, sig til daværende
utenriksminister Ihlen, og efter å ha gjort opmerksom på at den
danske regjering arbeidet med å skafte sig de interesserte
makters anerkjennelse av Danmarks overhøihet over hele
Grønland uttalte han til slutt at den danske regjering
stolte på at den norske regjering ikke vilde gjøre
vanskeligheter ved sakens ordning. Danmarks suverenitet
omfattet den gang bare vestkysten fra Kapp farvel til
74° 30’ n. br. samt eskimokolonien Angmagssalik på
østkysten. Resten av Grønland var ingenmannsland. Den
22. juli meddelte Ihlen muntlig til Krag «at den norske
regjering ikke vilde gjøre vanskeligheter ved denne saks
ordning». I de benyttede ord «ved denne saks ordning»
lå at saken ennu ikke var ordnet. Dette var også den
danske regjering opmerksom på, hvilket bl. a. viste sig
deri at den i en note av 18. jan. 1921 anmodet om å få
den norske regjerings skriftlige erklæring om at Norge
anerkjente Danmarks overhøihet over hele Grønland.
Denne anmodning blev gjentatt i en note av 29. april
1921. På denne tid var man imidlertid i Norge blitt
klar over at det var den danske regjerings hensikt ikke
bare å få hele Grønland anerkjent som dansk, men også
samtidig å legge hele landet under det såkalte avsper-
ringssystem. Hvis den danske minister Krag hadde gjort
utenriksminister Ihlen opmerksom herpå, kan man gå ut
fra som sikkert at denne ikke hadde stilt i utsikt nogen
velvillig behandling av saken. Utenriksminister Michelet,
som da hadde efterfulgt Ihlen, svarte muntlig den danske
sendemann den 7. mai at Norge ikke kunde gi avkall på
sine rettigheter til fangst og fiske på Grønland og i de
grønlandske farvann. Den 10. mai 1921 bekjentgjorde
så Danmark «at hele landet herefter er inddraget under
de danske kolonier og stationer og den danske styrelse
af Grønland», og den 16. juni s. å. blev der utsendt en
«Underretning til søfarende i havet omkring Grønland»
om at «samtlige de til Grønland hørende kyster og øer
er lukkede for besejling af fremmede nationers skibe
(lige saavel som de er lukkede for besejling av danske
skibe), med mindre den danske regering, der driver
monopolhandel paa Grønland, har givet tilladelse til
besejlingen». Herimot blev det protestert fra norsk side
ved utenriksminister Ræstad, og i den følgende tid fant
der sted en livlig noteveksling mellem landene. 1 juli
1923 foreslo stortingets konstitusjonskomité at Danmark
skulde innbys til å forhandle om Grønlandsspørsmålet
på fritt grunnlag. Stortinget vedtok forslaget, som blev
akseptert fra dansk side. Den 21. aug. 1923 opnevnte
stortinget en delegasjon bestående av Joh. Ludw.
Mowinckel, G. J. Hambro, Kr. Høgset og Halvdan Koht,
for å drøfte spørsmålet med en dansk delegasjon. Man
møttes i Kbh. den 25. septbr. 1923 og forhandlingene
varte til 4. oktbr., uten at man kom til nogen enighet.
Forhandlingene blev gjenoptatt i Oslo fra 14.—28. jan.
1924 og resulterte i en overenskomst som skulde gjelde
for den del av Grønlands østkyst som strekker sig fra
Lindenowsfjord (60° 27’ n. br.\ til Nordostrundingen
(81 ° n. br.) med undtagelse av Angmagssalikdistriktet.
Overenskomsten, som består av 9 artikler, berører ikke
suverenitetsspørsmålet, og er heller ingen hindring for
at suverenitetsspørsmålet avgjøres mens overenskomsten
består. Hver part forbeholdt sig sin opfatning vedrørende
dette spørsmål. Den norske opfatning gikk ut på at
Østgrønland med undtagelse av Angmagssalik var et
ingenmannsland, men at historiske og økonomiske
grunner tilsa at det blev erklært for norsk land, hvis det
skulde legges under nogen stats høihetsrett. Danmark
hevdet at Østgrønland var dansk. Overenskomsten blev
vedtatt 9. juli 1924. Den står ved makt i 20 år med
forlengelse for tilsvarende tidsrum medmindre den
op-sies minst to år før utløpet av tyveårsperioden. Den
gir, så lenge den varer, nordmenn og dansker like rett
til å drive næringsvirksomhet på Østgrønland, ta grunn
i besiddelse til bruk, og oprette stasjoner i videnskapelig
og humanitært øiemed. I henhold til overenskomsten fikk
Danmark rett til å oprette en eskimokoloni ved [-Scores-b}^-] {+Scores-
b}^+} sund. Tvister angående overenskomsten skal avgjøres
med bindende virkning av den faste internasjonale
domstol i Haag. Eirik Randes land (s. d.) blev sommeren
1931 okkupert av Norge. Danmark bestred denne
okkupasjons berettigelse og innbragte spørsmålet for den faste
internasjonale domstol i Haag, hvor saken for tiden
verserer.
Østre Gausdal, herred i Opland fylke, 3 212 innb.
(1930); 14.4 pr. km.’ Høvleri og kassefabrikk. Antatt
formue 1929 10 614 000 kr., antatt inntekt 1 912 000 kr.
Østre Moland, herred i Aust Agder fylke, 1 248 innb.
(1930); 14.8 pr. km.’ Møbelfabrikk. Antatt formue 1929
9 508 000 kr., antatt inntekt 2 244 000 kr.
Østre Slidre heter nu Øystre Slidre s. d.
suppl.bd.).
Østre Toten, herred i Opland fylke, 9 406 innb.
(1930); 22.7 pr. km.’ Gjærfabrikk. Flatbrødfabrikk.
Snekkerifabrikk. Sykehus. Pleiehjem. Privat fylkesskole.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
